|
|
|
Opplest av presten ved båren til Kikki den 22. september 2011. |
|
MINNEORD av: To historiske personer begravet: Verdenshistorien har gått omkring på to bein her iblant oss i 66 år pluss. Deres historier har aldri kommet på trykk i våre lokale media. Vi kan gremmes over det idag, for nå er dørene inn til to av disse vandrende historiebøkene lukket for alltid. Døden lukket dem. De ble gravlagt henholdsvis 22. og 23. september i Ranes kirke. KikkiEn fullsatt Ranes kirke tok avskjed med Kikki – Kirsten Marie Skjermo f.Aasbø, torsdag 22.september. Det var først da en hilsen fra Lebensborn-forbundet, interesseorganisasjonen for de norske krigsbarna – med norsk mor og tysk far, ble lest opp i kirken, at det gikk opp for oss at Kikki var en historisk person. Noen av oss visste at hun var aktiv i denne interesseorganisasjonen, men vi visste ikke før da at hun hadde stiftet denne organisasjonen, at hun var dens president, at gjennom hennes arbeid fikk flere land sine egne Lebensborn-forbund. Vi visste ikke at hun tok krigsbarnas sak til menneskerettighetsdomstolen i Strassbourg! Saken var foreldet, men dette førte likevel til at den norske stat betalte ut en viss kompensasjon til krigsbarna for den trakasseringen de er blitt utsatt for i tiden etter krigen. Jeg slo idag opp på Lebensborn-forbundets internettsider, og kan der se at linjen for lederens navn i styret idag står tom. Jeg kan også se at Kikki ble gravlagt dagen før forbundet skulle ha sitt årsmøte. Jeg kan lese at hun organiserte en hyggetur for medlemmene på Kiel-fergen ifjor, og mere til. Da presten leste opp Kikki’s vita, hørte vi hvordan hun ved medias hjelp, klarte å finne farfamilien sin i Øst-Tyskland, og hvordan datteren ved et annet media fikk dem hit på besøk. Det var også blomster fra dem. Kikki stod fram for oss som et stort menneske med stor kapasitet og store evner når det gjelder å hele store menneskelige sår som oppstår ved enhver krig. Da hilsenen fra Lebensborn-forbundet ble lest opp, da ble det mye snufsing, kremting og nesepussing i kirken. Familien hadde brukt et bilde av Kikki ved kondolanseprotokollen hvor vi ser den alvorlige siden av Kikki – som alltid var smilende ellers. Vi forstod at i det stille var hun et særdeles stort menneske, uten å braute med det. Lebensborn-forbundet hadde sendt den fineste kransen jeg noen gang hadde sett: Alle mulige pastellfarger lyste fra de forskjelligste blomster. Helt fra jeg var istand til å sykle fra Glærum og til Øra, har jeg kjent Kikki. Alltid med et stort smil, alltid livsbejaende, aldri et ondt ord om noen og alltid med en god latter. Vi satt ved siden av hverandre i 7-klasse på den nye sentralskolen og vi ble konfirmert sammen. Siden sang vi sammen i Tordenskjold og i Nordmøre Kammerkor – med turné i USA. Ikke så lenge før hun døde, treftes vi på apoteket. Hun visste veldig godt at jeg kunne se med ett blikk at hun hadde kort tid igjen, men vi sa noe veldig morsomt til hverandre og så slo vi opp latterdøren. Det var sterkt å se hele Øra’s befolkning samlet ved Kikki’s grav. Surnadalsøra var et tettsluttende samfunn da Kikki vokste opp der, en verden for seg selv, en landsby. Hadde ikke Kikki vokst opp akkurat i et slikt samfunn hvor samholdet var så sterkt, på tross av forskjellighet, så ville hun aldri hatt kraft til å gjennomføre arbeidet sitt med Lebensborn-forbundet. Da hun satte støkken i oss venninnene med å bli med barn ”altfor tidlig”, gjennomførte hun også det med stil, og kunne feire gullbryllup med Sigurd og sine to barn på Tenerife sist vår. Hennes ”landsby” var nok igjen til støtte.Vi takker Sigurd for at hun fikk dø i hjemmet sitt. Jeg gikk her på andre siden av fjorden og tenkte veldig på henne, da hun var for svak og familien var for nedkjørt til at en kunne gå på besøk. Jeg tenkte stadig på en ny dansk salme som begynner slik: Giv Dagen dit Lys. Kikki gav dagen sitt lys. Fire av oss takket henne med en champagnekork som sprang på verandaen her, med utsikt til hjemmet hennes fjordtvart, og med påfølgende begravelsesselskap til hennes ære. Ola Kortør’nNeste dag ble enda en historisk person gravlagt, rett ved Kikki’s grav: Ola Kortør’n, frivillig norsk soldat i Vinterkrigen i Finland. Ved Stalin’s og Sovjetunionen’s overfall på vårt lille broderfolk i Finland, reiste både Ola og hans bror Olaf til fronten i Finland. Vintrene den gang var veldig harde – opptil 40 kuldegrader var vanlig. Vi hører om flukt ved å svømme blant isflak, og mange gikk på sine ben hjem igjen til Norge - rundt Bottenviken, mens de overlevde på friske granskudd og buormkjøtt. Jeg kjenner ikke historien(e) til disse to brødrene. Jeg kjenner bare til den store respekten folk har hatt for deres store uselviske offer for et broderfolk, deres store personlige mot og innsatsvilje som kunne resultere i å miste livet eller å bli ødelagt på livstid. Jeg hadde alltid villet høre historene til disse to brødrene. Ola møtte jeg aldri i en slik samtale, og heller ikke Olaf. Dessverre. Jeg visste ikke om Ola sin begravelse før jeg fikk vite det i kassakøen på COOP på Skei – rett etter jordfestingen. Siden da har jeg bare tenkt på at dørene inn til disse kapitlene i verdenshistorien nå er lukket. Neste dag kjøpte jeg vinter-hvite roser, la en av dem på graven til Ola og satte resten i en vase hjemme med et levende lys ved siden av – mens jeg tenkte på hva det krevde av en mann - å melde seg frivillig til Vinterkrigen. Ola stiftet familie med en kvinne som var mor til et krigsbarn. Hun og barnet var en stund truet med å bli deportert til en grushaug blant ruinene i Tyskland. Familien hennes reddet situasjonen ved en adopsjon – etter hva jeg er informert om. Ola stiftet familie med henne. En akt om inngir enda mer respekt for ham. Det en mann gjør, forteller hvem han er. Ola Kortør’n var et stort menneske. Han minnes med respekt. Hvorfor?Hvorfor er ikke disse dramatiske skjebnene blitt skrevet om? XU-folkene og andre har fått beskrevet sine liv og sine aksjoner til fulle – både i avisartikler og i bøker. Kanskje fordi de var på den siden som vant krigen. Men, de skjebnene som ble gravlagt ved Ranes kirke i forrige uke er også menneskelige drama som burde vært dokumentert. Kunnskap og spor finnes sikkert i hukommelsen til en del personer som fremdeles går omkring blant oss, men vil de fortelle? Til hvem?
Glærum 26.sept. Dordi Skuggevik Tande |
