Tyskerbarnas problemer dokumentert.
En undersøkelse viser at barn med tyske soldatfedre og norsk mor har høyere dødelighet, lavere utdannelse, dårligere økonomi, dårligere helse og blir oftere skilt sammenliknet med andre kull født under krigen. Undersøkelsen viser bl.a. at krigsbarna har den høyeste andel av hjerte-karsykdommer, kreft og selvmord.
Lofotposten 03/10 2003
Ola Ødegård og krigsbarna
Ola Ødegård må være det frekkeste menneske som har
eksistert. Han sitter på møtet med justisministeren, sammen med oss, og krever
på våre vegne kr. 150.000,-.
En måned etterpå går han ut, og krever flere hundre tusen mer for barnehjemsbarn
som ikke er krigsbarn.
Vi krever fra 500.000,- til 2 millioner, men det ødelegger han etter beste
evne. Han inngår avtaler for oss som er en hån. Samtidig krever han mer for
andre.
Han har hundrevis av krigsbarn som har betalt kontingent 2003 - strider mot
naturlovene, og er ikke noe jeg ett øyeblikk tror på.
Hold deg til dem som lar seg bløffe, og blir tapere da de kommer i kontakt med din organisasjon, og la oss være i fred. Vi trenger ikke din hjelp.
Dagbladet 2.leder 23.11.2002
På tide
Stortinget gir krigsbarna en unnskyldning og ber regjeringen utrede alternative erstatningsordninger for dem som ble påført særlige lidelser. Det er på tide. Over hundre av krigsbarna vant ikke fram i Oslo tingrett i fjor med sine krav om erstatning fra staten. Retten fant at overgrepene var foreldet og at det var vanskelig å føre bevis for den enkeltes lidelser, og sendte saken tilbake til politikerne. Derfor er det viktig at regjeringen skjærer igjennom og gir de av krigsbarna som kan dokumentere sin herkomst, en kompensasjonssum som ikke varierer med den enkeltes subjektive opplevelse av urett.
Graden av påført smerte gjennom et langt liv lar seg vanskelig bevise, nå som de fleste vitner er døde. Krigsbarnas skjebne er etterkrigstidas skam. En kompensasjon og unnskyldning er nødvendig også for at vi som nasjon kan ta et oppgjør med holdninger som brennemerket og utstøtte mange av disse barna.
Ein gledens dag for krigsbarna.
Av Magnhild Meltveit Kleppa (Sp):
Justiskomiteen har i dag avgitt innstilling i Dok 8-.109 (2001-2002) om eit Krigsbarnoppgjer, fremja av Magnhild Meltveit Kleppa frå Senterpartiet.
Eg vil gje honnør til justiskomiteen som no gir eit så klart oppdrag til Regjeringa om å leggja fram ei sak for Stortinget om ei erstatningsordning. Her skal det utgreiast kva form og omfang ei oppreising overfor krigsbarna skal ha. Eg er også svært nøgd med at justiskomiteen og har sett ein tidsfrist overfor Regjeringa, og at komiteen understrekar at arbeidet skal gjerast i samarbeid med krigsbarna sine organisasjonar. Det er no teke eit langt og viktig steg mot ei verdig avslutning på det som har vore eit mørkt kapittel i norsk etterkrigshistorie, seier Meltveit Kleppa.
I Norge finst det fleire tusen barn fødde under og etter 2. verdskrig med tysk far og norsk mor. Mange av desse barna har vore utsette for omfattande overgrep både frå det offentlige Norge og frå samfunnet elles. Det er no på høg tid at desse far den moralske oppreising del har krav på. Det er og naudsynt å gje somme ei økonomisk erstatning etter det dei har opplevd.
Tidens Krav onsdag 20 november 2002 Steinar Høgsve.
Pinlig og opprørende.
Avslørende dokument om mishandling av ”tyskerunger”.
Dette kan ikke bare bli en bokomtale; til det er dette for gripende; en beskrivelse av en forferdelig del av norsk etterkrigshistorie. Historien om hvordan ”gode nordmenn” mishandlet uskyldige barn etter krigen.
- At det er mulig, er den første tanken som slår meg etter bare få sider. – At det går an, er reaksjonen – i etterpåklokskapens klare lys.
Urettferdig
Hvordan er det mulig at voksne kan behandle barn så
himmelropende urettferdig; hvordan er det mulig for voksne å
overføre sine avskyelige holdninger til sine egne barn, som
igjen gjør oppveksten til et uskyldig barn til et rent helvete;
hvordan er det mulig at dette kunne skje i Norge, like etter
krigen; et barn som ikke har gjort annet galt enn å være det
håndfaste beviset på kjærligheten mellom en tysk soldat og ei
norsk kvinne?
Det skjedde
hos oss!
”Lebensborn 6210” er en rystende beskrivelse av en
”tyskerunges” oppvekst. Det som gjør denne boka helt
spesiell er at den handler om hvordan det var å vokse opp hos
oss, på Nordmøre. Det er nesten for
galt til å være sant at det skjedde på Averøy.
Per Arne Löhr
Meek vokste opp på Averøy. Han er sønn av en tysk flyger og en
norsk mor. Hans fortelling er beretningen om et varslet helvete;
for selv Krigsbarnutvalget var allerede i 1945 klar over hvilke
understrømmer som fantes i det norske folkedypet like etter
krigen.
Hårklipp og
voldtekt
- Den nasjonen som ved siden av Danmark hadde lidd minst under
den tyske okkupasjonen, var blant dem som hevnet seg hardest og
lengst. En ordentlig ”folkehevn” ble det også, en
hevnfest som begynte med snauklipping, plaging, seksuell
trakassering og til og med regelrette voldtekter mot de såkalte
”tyskertøsene”, skriver forfatteren Ingar Knudtsen,
som har skrevet forordet til boka:
- Og så var det
barnas tur. De som totalt uten skyld hadde startet sine liv som
herskerrase, ble nesten over natta til ”undermennesker”.
Fritt vilt for menneskelige rovdyr, enten disse var iført hvit
frakk eller møkkete gummistøvler, skriver Knudtsen.
Mange så på
krigsbarna som fremtidige ”femtekolonister”,
underforstått: de hadde ”tysk blod” i årene og var
dermed i utgangspunktet en fare for Norges sikkerhet. Raseteoriene sto
sterkt i Norge også etter krigen.
Skam
”Rottene i kjelleren” var en av flere betegnelser
som ble brukt om dem. Etter å ha lest boka blir det klart at
slik følte de seg også; som uønskete og farlige skadedyr.
Jeg kan ikke
annet enn å anbefale boka. Den er et åpent og ærlig vitnesbyrd
om en traumatisk barndom. Det er ganske opprørende å vite at
det ganske sikkert lever folk i vårt nærområde som visste hva
som foregikk. Kanskje de også
var med på den heltemodige innsatsen etter andre verdenskrig;
hårklipp, fornedrelse og mishandling av uskyldige barn både
fysisk og psykisk. I så fall burde de skamme seg. Lenge og
grundig.
05.09.00 Av Per Arne Löhr Meek
En kommentar til LSD-testene.
Bedre og bedre skjønner jeg den situasjonen jeg havnet opp i da jeg våren 1986, som første "tyskerunge", sto frem i media etter å ha startet forsøk på å organisere de norske krigsbarna. Den gang trodde jeg at jeg gjorde en velgjerning. Det jeg ikke var klar over var at jeg samtidig satte spaden i etterkrigstidens største hemmelighet: "Gravstedet for de norske myndigheters overgrep mot de svakeste i samfunnet. Mitt liv ble i 1986 totalt endret i løpet av kort tid. Justisdepartementet sendte meg et brev med direkte ordre om å stoppe min aktivitet mens departementets lovavdeling "så på saken". Jeg ba om et møte med dem, men det ble avslått. Brevet med "stoppordren" forsvant høsten 1986. Drapstrusler pr. telefon fikk jeg et par dusin av. Telefonen ble avlyttet.
Foreningen jeg startet hadde på høsten 1986 har over 500 medlemmer. At noe var i gjære skjønte jeg kort tid etter at jeg hadde vært i TV-nyhetene. Et krigsbarn fra Skien var veldig interessert og struttet av iver etter å komme i gang. To dager etterpå besøkte han meg igjen. Nå var tonen en annen. Han hadde snakket med gode nordmenn. Disse hadde sådd mistanke hos vårt ivrige medlem. Nå trodde han fullt og fast at jeg hadde startet foreningen for å gjøre meg rik. Det endte med at jeg kastet ut karen.
Jeg skal ikke trette ut folk med her å fortelle en lang historie. Vil bare nevne at de villeste rykter om min person nå ble spredt over det ganske land. En effektiv måte å stoppe en gründer på. En gründer som, uten å være klar over det, var i fare for å avsløre bl.a. Arbeiderpartiets dobbeltmoral. Foreningen ble infiltrert av folk som ikke var krigsbarn. Disse forsvant etter en stund, men dukket opp igjen da jeg startet Aksjon Lebensborn noen år senere. Det endte med at jeg ble skviset ut av foreningen. Andre overtok, og NKBF (Norges Krigsbarn- forbund) endret politikk. Nå var ikke det viktigste å finne ut hva som hadde skjedd med "tyskerungene" etter krigen, men hvordan de hadde hatt det mens tyskerne var i Norge.
Jeg fortsatte å granske skjebnen til krigsbarna. Det samme gjorde Tor Brandacher. Hårreisende ting dukket opp. Krigsbarn og barn av tatere var som regel på samme institusjoner. Skal ikke gå inn på hva som foregikk på disse hjemmene, bare minne leserne på at disse barna var så godt som "lovlig vilt". Det var ingen som protesterte. Dette med LSD-testene har undertegnede visst om en god stund nå.
Jeg har i alle år lagt hovedskylden for krigsbarnas vonde oppvekst på myndighetenes skuldre. Og myndighetene hadde i de fleste tilfeller sine røtter godt plantet i Arbeiderpartiets toppsjikt. AP satt med regjeringsmakten i de fleste årene det her handler om. De kunne ha gjort mye for å bedre barnas situasjon. I stedet forsøkte de å bli kvitt oss på mange måter. De ville sende oss bl.a. til Australia. Eller til Tysklands utbombede byer. LSD-prøvene var et prosjekt hvor forsvaret var hovedaktør. Hvem var Forsvarsminister da? Hvem ga Norges myndigheter fullmakt til å samarbeide med CIA? Hva med menneskerettene? Her har Norge forbrutt seg og bør svare for sine overgrep.
I årene etter krigen tror jeg Arbeiderpartiets toppfigurer var en stat i staten. Det var AP som var femtekollonister, ikke krigsbarna som det blir påstått i "Krigsbarnutvalget av 1945". Nå var det ikke bare AP som "nøt godt" av å ha fri tilgang til en barneflokk ingen brød seg om. Pedofile oppdaget fort sine muligheter. Tyskerungene" hadde de verst tenkelige muligheter til å vokse opp med samme rettigheter og muligheter som andre barn. Så skal kanskje ikke de som var offer få erstatning for barndommens helvete? Skal virkelig Norges myndigheter av i dag belønne misbrukerne av i går fordi noen av dem var myndigheter? Norge står nå fram som verdensvokter for at barn ikke skal lide overlast.
Samtidig gjør de hva de kan for å hindre at det blir spadd opp sannheter fra deres forgjengeres hemmelige gravsted. Hvor mange "tyskerunger" måtte egentlig bøte med livet som Den norske Stats forsøkskaniner? Hvor mange barn av tatere led samme skjebne? Hvor mange pedofile har et "tyskerbarns liv" på samvittigheten? Er det noen som fremdeles mener det ikke er nødvendig med en uhildret granskningskommisjon? Det måtte i så fall være staten selv!
Vi må ha en granskningskommisjon med mennesker krigsbarna og taterne kan stole 100% på. En av oppgavene må bli denne: Finn ut hvor mange krigsbarn som er forsvunnet. Dette er ingen uoverkommelig oppgave. Lebensbornprotokollene fra okkupasjonstiden inneholder navn og fødselsdata for de av krigsbarna som ble født før freden kom. Etterpå sørget nok norske myndigheter for at de "tyskerungene" som ble født etter fredsdagene fikk et "merke" i sine fødselspapirer. Sjekk opp krigsbarna mot databasene i Folkeregisteret. Finn ut hvem som mangler. Sjekk så ut hvor disse ble av, eller hvordan de døde.
Ingen vet hvor mange krigsbarn som ble født i Norge. Det er antydet 12 000, men tallet kan like gjerne være 18 000. Jeg håper at Krigsbarnforeningen Lebensborn står på. Dette er foreningen krigsbarna kan gå til om de krever rettferdighet fra staten. Nettopp derfor blir foreningen uglesett av arbeiderpartiregjeringen. Da Bondevik var statsminister fikk også Lebensborn møte i departementene på lik linje med Norges Krigsbarnforbund og Taperforeningen. Hvorfor endret dette seg da Arbeiderpartiet overtok? Tja, en kan jo bare spekulere.
La ikke Norge få skjule sine ugjerninger, men tving dem til ydmykhet for den sorg, smerte og redsel som ble krigsbarnas hverdag i fredens Norge.
Per Arne Löhr Meek
GLÅMDALEN 23.- 11 - 2001. ( Tove Nygård )
STATEN VRIR SEG UNNA!
OSLO: Stortingsrepresentant Karin Andersen mener oppgjøret til krigsbarna bør komme i det rettsoppgjøret som skjer nå. Hun får en flau smak i munnen når hun hører statsadvokatens argumenter om foreldelse.
Karin Andersen er enig med Stortingsrepresentant Knut Storberget (AP) i at krigsbarnas sak må løftes fram. Hun sier at hun er sjokkert over den måten statsadvokaten forsøker å forhindre at krigsbarna får fremme saken sin. Staten vrir seg unna i stedet for å ta et oppgjør. Det er helt klart at myndighetene viste om de overgrepene som ble gjort mot uskyldige barn etter krigen. Hvis det ikke blir en rettslig løsning, må saken løses politisk, sier hun.
Bør saken gjøres opp moralsk eller økonomisk?
Begge deler, tror jeg. Her må man se på enkeltsakene. men før vi som politikere kan gjøre noe, må vi vente til rettsoppgjøret er endelig avsluttet. Andersen er klar på at Norge som stat må sørge for å rette opp den urett som er begått mot krigsbarna. Ved å vente så lenge, minsker også mulighetene for at krigsbarna får nyte godt av oppreisningen, sier Karin Andersen. Norge må sørge for forsoning med krigsbarna. Det virker som om myndighetene er redde for å ta på seg ansvar, men det er da ikke denne regjeringen som er ansvarlig, sier Andersen.
Se og hør. Knut Haavik. Lederen.
Bevisene på bordet !
Det er ikke ofte kona legger seg opp i det jeg skriver. Men den siste uken har vi hatt opphetede diskusjoner i heimen. Hun har nemlig finlest referatene fra rettssaken som syv krigsbarn har reist mot staten. Behandlingen disse tyskerungene fikk etter krigen, har opprørt henne på en slik måte at hun truet med husmorstreik om jeg ikke også satte meg inn i saken.
I mellomtiden har Oslo byrett fastslått at kravet til saksøkerne er foreldet, og har henvist spørsmålet til politisk behandling. Arbeiderpartiets Knut Stenberg kommer derfor til å ta dette opp i Stortinget.
Et langt liv som journalist har lært meg at man ikke skal tro på alt som står i avisen. I følge rettsreferatene skal disse barna av norske mødre og tyske soldater ha blitt utsatt for overgrep så groteske at man har vanskelig for å fatte at dette kan være sant. Kan det være riktig at voksne mennesker etter krigen kastet unger ned i utedoer og så gjorde sitt fornødne på dem? Er det virkelig mulig at smågutter ble utsatt for voldtekt av personell på psykiatriske institusjoner? Kan det føres bevis for at norske myndigheter benyttet tyskerunger som forsøkskaniner under eksperimenter med LSD? Har en overlege på Gaustad sykehus med bred penn faseslått at alle barn av tyskertøser vil vokse opp som undermålere?
Hvis bare noe av dette stemmer, er det vel helt på de rene at disse menneskene har krav på erstatning. Det tok 50 år før norske jøder fikk sin rett, selv om dette kravet også var foreldet juridisk sett. Selv om ikke tyskerbarna kan dokumentere noe økonomisk tap, slik jødene kunne, er det også noe som heter erstatning for tort og svie. Det er her Stortinget kommer inn, med de folkevalgtes mulighet til å gi en billighetserstatning. Men det vil først skje om minst tre år, fordi nasjonalforsamlingen kommer til å avvente de undersøkelsene som Norges Forskningsråd nå gjør rundt tyskerbarnas oppvekstvilkår.
Byrettsdommeren som fastslo at erstatningskravet fra de syv saksøkerne er foreldet, ha muligens sitt på det tørre - juridisk sett. Men når saken allikevel ankes til lagmannsretten, mener vel tyskerbarnas advokat at det tross alt finnes en juridisk åpning for å bringe spørsmålet inn for retten. Med domstolens krav til beviser og vitneansvar vil den norske offentligheten i så fall få svar på om de groteske påstandene om mishandling virkelig er tilfelle. At mange tyskerbarn hadde en vanskelig oppvekst etter frigjøringen, er det vel ingen grunn til å tvile på. Men det hadde mange barn av norske sjøfolk som omkom under krigen også. Den manglende erstatning disse fikk etter Nortraship-skandalen, er også en skamplett på norsk etterkrigshistorie. Men nå må vi vel snart bli ferdig med det som skjedde i 50- årene. Jødene har fått sitt oppgjør. Taterne har også fått erstatning. Få nå også bevisene på bordet for det som skjedde med tyskerbarna. Har de krav på erstatning, så la dem få det!
Som en endelig sluttstrek for det som skjedde under krigen, og i årene rett etterpå.
Knut Haavik.
Sarpsborg Arbeiderblad 1-12-2001
Trakasseri!
Det er sikkert riktig at mange av "krigsbarna" har hatt det vanskelig i det norske samfunnet og har blitt merket av dette. Men det er imidlertid i både Sarpsborg Arbeiderblad og Aftenposten kommet fram påstander som vi ikke kjenner igjen. Vi som vokste opp på barnehjemmet sammen med en av de omtalte personene, kjenner ikke igjen påstandene vedkommende har fremmet om dette. Det var ingen som fortalte oss at hun var et "krigsbarn", så det ble vi ikke klar over før i voksen alder. Påstandene om at hun var fritt vilt ser vi på som helt grunnløse da vi alle fikk samme gode behandling og stell.
Etter hvert som vi vokste opp fikk vi egne rom, og når hun skulle gifte seg ble det arrangert et ganske stort bryllup med mange gjester og brudeparet fikk mange gaver. Med barnehjemmets hjelp ble det skaffet en lys, pen, fullt møblert leilighet og inntrykket var at hun flyttet fra barnehjemmet takknemmelig og glad for alt som var gjort for henne. Den første tiden etter bryllupet fikk hun ofte besøk av de andre barna fra barnehjemmet i sin nye leilighet.
Dette står i grell kontrast til de påstandene om vask i glohett vann og annen trakassering i oppveksten. På barnehjemmet var det materielt godt å være. Vi savnet alle våre biologiske familier, men de ble meget langt på vei erstattet av gode, omsorgsfulle og snille tanter som alltid bodde sammen med oss og var tilstede. Under forberedelsene som ligger til grunn for den foreløpig avsluttende sak som "krigsbarna" hadde anlagt mot staten er det for oss uforståelig at hverken aktoratet eller forsvarerne har kontaktet oss som var på barnehjemmet på samme tid, og de av "tantene" som fremdeles er i live, for å høre deres versjon av historien om hvordan forholdene var under oppveksten.
Sammen på barnehjemmet. (psaud.)
Sarpsborg Arbeiderblad 5-12-2001 (Bjørn A. Drivdal.)
TILSVAR
Krigsbarn på barnehjem.
Trakassering: I et leserbrev med tittel "Trakasseri" kan vi lese noen setninger om "Krigsbarna".
Leserbrevet er undertegnet med "Sammen på barnehjemmet", men vi blir ikke fortalt hvem "Sammen på barnehjemmet" er. Om det dreier seg om en person, eller om det kan være flere personer eller en "klikk". Det hadde nok vært greiere å forholde seg til dette innlegget hvis undertegnede hadde fortalt hvem den eller de er Når det gjelder personen som innlegget handler om, så har hun stått fram med fullt navn både her og der. Jeg er "krigsbarn". Min far var en tysk soldat. Når det gjelder overgrep, og følelsen av å være fritt vilt, så er nok det en følelse mange av oss "krigsbarn" har hatt. I den norske sendingen fra radio London, ble det allerede i 1941 fortalt om hva som senere ville vente oss barn.
Siden kom flere "regjeringsmedlemmer", andre kjente nordmenn, og hjemmefrontens menn og fortalte det samme, og det ble handlet deretter. Derfor var det i årevis ikke noe unormalt i å trakassere krigsbarn. Det var nok dessverre mer unormalt ikke å trakassere oss. Når det gjelder det å stå fram og fortelle sin historie, så er det vanlig at vi møter motbør. Ingen familiemedlemmer, ingen kjente i nær omgangskrets, ingen overgripere, vil noen gang stå fram for å støtte opp om personlige fortellinger. Å tro at noen gjerningsmenn eller kvinner sirlig har skrevet ned sine overgrep i egnede journaler eller dagbøker er meningsløst. Å tro at noen uten videre vil tilstå overgrep er meningsløst. Krisesentrene er i våre dager fulle. Familievold og missbruk av enkelte familiemedlemmer er ikke ukjent. Men at noen tilstår noe av denne volden eller missbruken, og vedkjenner seg ansvaret er ganske ukjent.
Å dra fram hva som har skjedd i et bryllup, der de involverte må ha vært tilnærmet voksne synes noe søkt. Dette da tidligere misshandling, ikke kan ha noe med et senere bryllup å gjøre. Den skade som en gang er gjort, sitter i. Dette er spesielt for barn, som blir bukt eller missbrukt av voksne. Et barn ser opp til voksne mennesker som noen man kan stole på, og som gjør alt riktig. Tragisk, men sånn er det, og barn skjønner ikke annet. Svik fra de voksnes rekker vil for alltid være der.
Vi var barn av okkupasjonssoldater, vi var fiender av staten Norge, vi var en gruppe små barn. Det som skjedde med oss var rasistisk anlagt, og med en tankegang like snever som den Hitler sto for, men i Norge med motsatt fortegn. Vi var de første offer for renspikket norsk rasisme. Ruth Brandt ble i dag overrakt en norsk æresmedalje av statsminister Bondevik. I hans tale snakket han om hva Ruth Brandt hadde betydd for det norsktyske samarbeid, og for tyske barns ferieopphold i Norge. Han tidde stille om alt som gjaldt norsktyske krigsbarn, og hva Ruth Brandt har ment om dette problem. Fred og Gud være med Bondevik. Han er rund og god.
Skulle forfatterne til skriveriet om tyskerbarn, og om trakassering komme tilbake, så hadde vi nok ønsket at de sto fram ved navn. Det blir lettere å forholde seg til noen da.
Med hilsen Krigsbarnforbundet Lebensborn.
Bjørn A. Drivdal, sekretær.
Tidens krav 19. / 11. 2001 (Leserbrev)
TYSKERUNGER.
Jeg har levd i den troen at jeg hadde en noen lunde brukbar hukommelse, og at jeg fulgte med i det som foregikk etter krigen. Jeg fylte 20 år og skulle være i den mest oppegående alder, da krigen sluttet, men skal jeg tro det avisene skriver om det norske folks dårlige behandling av jentene som fikk barn med tyske soldater og krigsbarna må jeg ha gått gjennom etterkrigstiden både blind og døv.
Det ble igjen mellom 10 000 og 20 000 barn etter de tyske okkupantene. Mødrene til barna, og barna, skal etter det avisene skriver ha gjennomlevd et helvete, med forfølgelse og mobbing. Krigsbarna ble ikke noe problem i andre land som var okkupert av nazistene. Her hjemme må de saksøke staten, skriver Dagbladet.
Sju saksøkere vil ha inntil to millioner hver for sine ødelagte liv. På tilhørerbenken sitter representanter for neste pulje, til sammen er de 122 personer, og venter på klarsignal fra byretten.
At noen av krigsbarnas mødre ble mobbet og avklipt håret, har jeg hørt, men at det norske folk behandlet et stort antall barn på en så brutal og avskyelig måte som avisene skriver, nekter jeg å tru.
Ikke bare mødrene, men også barna deres, skal ha blitt utpekt som landsforrædere, evneveike, åndssvake og farlige bærere av tyske arveanlegg, er den utrolige historien avisene serverer.
En kan bli skamfull av litt mindre. For meg er det fullstendig ukjent at mengden av de jentene som fikk barn med tyske soldater, og deres barn har lidd en slik skjebne.
Det var også noen jenter fra Heinsa som fikk barn med tyske soldater. Jentene ble sikkert mobbet den første tiden, men etter det jeg kjenner til, ble deres barn behandlet som andre unger, og det varte ikke lenge før mødrene var opptatt i samfunnet og i fullt arbeid.
Flere ble respektabelt gift. Dette gjelder både jenter fra Heinsa og Sunndal, som jeg lærte å kjenne, etter 26 års opphold. Enten må folket på Heinsa og Sunndal være spesielt humane, eller så er myten om det norske folks overgrep mot krigsbarna og deres mødre, sterkt overdrevet. Jeg er mer opprørt over behandlingen av krigsseilerne og de som satt i tysk, russisk og japansk fangeskap.
Med god hjelp av pressefolk og kyniske advokater, kan en få til at både jenter og barn er mishandlet. Det kunne vært interessant å få høre hvordan andre opplevde etterkrigstiden.
De som opplevde den på samme måte som meg, bør gripe til pennen.
Tidens krav 1. / 12 - 2001 ( svar på leserbrev fra Bjørn A. Drivdal.)
Også nordmenn og nordkvinner.
Tyskerunger, i en debattspalte i Deres avis slår denne overskriften mot oss. Selv er jeg tyskerunge, da min far var tysk soldat. Krigsbarn er et mer dekkende navn, da våre fedre, okkupasjonssoldatene kom fra flere forskjellige land. Dessuten er det dette navn som ble brukt mot oss av krigsbarnutvalget, som ble nedsatt av norske myndigheter i 1945.
Mange av oss krigsbarn fikk en forferdelig oppvekst, uten at vi her trenger å repetere de forskjellige overgrep og misshandlinger. I ettertid er det trist å vite at hadde noen sendt oss til Sunndal eller Heinsa, så hadde vår oppvekst kanskje vært annerledes, og mye bedre.
Krigsfanger er det alltid synd på, men i krig kommer ofte det verste i mennesker fram. Når det gjelder "krigsseilere" så er vel de, noen av de få nordmenn som over tid var i krig, og de hadde store tap og led mye vondt både på legeme og sjel. For krigsseilere, som for krigsbarn og deres mødre er vel historien ganske lik. Den virkelig vonde tiden begynte i mai 1945. Hvorfor? Når det gjelder krigsseilere, så var det mange helter blant dem. Derfor var det nok mange kjente helter og politikere som var med på å hode dem nede. Det kan virke som om mange kjente og populære nordmenn tenkte "Du skal ikke ha andre helter enn meg" og handlet deretter. Derfor havnet mange krigsseilere i arbeidsanstalter eller ble boende på gata.
Når det gjelder betegnelser om krigsbarn som evneveike, åndssvake eller enda verre ting, så er dette godt dokumentert i mange forskjellige skrifter og dokumenter. Det er godt å kunne lese at Karsten Røsand og hans likesinnede blir skamfulle av slikt. Hva krigsbarn møtte av missbruk, misshandling, vold og fysiske grusomheter blir heller ikke motsakt av noen myndighet. Nei, myndighetene hevder at slike overgrep nå er foreldet. Mange godt begavede og godt oppegående mennesker hevder at diskriminering av fargede mennesker i USA ikke har funnet sted. Noen hevder at Hitler´s konsentrasjonsleire ikke har eksistert. Noen hevder at det aldri fantes raseskille i Syd Afrika. Og noen påstår at det aldri foregikk bombing i Vietnam. Slik kunne man fortsette med oppramsing, men jeg skal ikke påstå at de som hevder slik er verken blinde, dumme eller døve.
For oss krigsbarn er problemet at vi ble plaget, pint og herjet med, uten at vi hadde gjort annet enn å bli født. Vårt land var heller ikke i krig, men for oss var freden det verste.
For våre mødre var problemet at de ble plaget og herjet med av egne landsmenn, i et land som ikke var i krig. Selv i dag, snart 60 år etter at krigen sluttet, vil en kvinne som ble angitt av en såkalt god nordmann, ha en mappe i et sentralt register. Det krevdes ingen bevis. Med tanke på at mange tusentalls mannfolk arbeidet for den tyske krigsmakten, og at mange nåværende formuer har sin opprinnelse fra denne tiden, er det utrolig at ingen menn ble dømt eller rammet for denne sin forbindelse med den tyske krigsmakten. Kanskje krigsoppgjøret ikke var helt troverdig. Kanskje det heller var den mest kvinne- og barnediskriminerende handling begått av norske myndigheter i moderne tid.
Synd at vi ikke viste om at det fantes et fristed i Sunndal og Heinsa.
Krigsbarnforbundet
Lebensborn.
Bjørn A Drivdal. Sekretær.
Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 13. mai 2008