Historikk.

Som vår historiske bakgrunn har jeg valgt å bruke en kronikk fra Svenska dagbladet som setter saken i et litt større perspektiv en det jeg sannsynligvis ville ha fått til om jeg selv skulle ha skrevet. WEB-red.

Av Folke Schimanski.
22/1 2002. Sakset og oversatt fra .

Lang vei til opprettelse for "tyskertøsenes" barn.

Under andre verdenskrigen opprettet nazityskerne det så kalte Lebensborn i Nederland, Danmark og Norge - organisasjoner som skulle fremme barnerikdommen mellom tyske soldater og respektive lands kvinner. I Norge og Danmark har oppmerksomheten omkring de titusentalls diskriminerte krigsbarna nå nådd et nytt klimaks.

Når fremmede tropper okkuperer eller utplasseres i et land har det vanligvis gitt utslag på befolkningsutviklingen. Ofte handler det om voldtekter, som når det gjelder sovjetarmeens herjinger under andre verdenskrigen, men ennå mer om frivillige erotiske kontakter mellom fremmende soldater og respektive lands kvinner. Historiske typiske eksempel er antikkens Jason og Medea eller John Smith og Pocahontas. I moderne tid kan man nevne USA-troppenes stasjonering på Island, som førte til at mange islendinger i dag har amerikansk far, eller deres etterkrigsokkupasjon av Tyskland, som resulterte i omkring 96 000 barnefødsler.
Men også Nazitysklands soldater har påvirket fødselstallet i de land som de besatte under krigen. Antall barn som resultat av romanser mellom Wehrmacht og franske kvinner er formodentlig ca 85 000. Høge tall er også notert i andre tyskbesatte land.

Naziledelsen var ikke helt imot disse forbindelser. Hitler så ikke med blide øyne på at tyske soldater hadde seksuelle forbindelser i Frankrike, da han anså avkommet rasemessig tvilsomt. Himler forbød SS-folk å ligge med "kvinner av annen rase", og tyskjødiske forbindelser var allment straffbare.
Helt annerledes forholdt det seg med folk som nazistene anså som germanske, som i Nederland, Danmark og Norge. Det sistnevnte land inntok dog en særstilling. Norge formentes å ha en nordgermansk befolkning hvor en barneøkning var mer enn velkommen. Administrativt var Norge hardere knyttet til Tredje riket enn Danmark som ennå var formelt selvstyrt. Derfor blev Norge et eksperimentfelt for Himlers rasemessige ambisjoner. Men også Danmark tilhørte jo de favoriserte land, og tyskdanske barnefødsler ble der regulert på en udramatisk måte, liksom i Nederland. Jeg begrenser denne framstilling til forholdene i Norge og Danmark.

Himler hadde grunn til å vare godt fornøyd med resultatet. De hundretusentalls soldater i Norge sørget for at drygt 10 000 tysknorske barn kom til verden, og ikke mye dårligere ble resultatet i Danmark. Mens barnefødslene i Danmark blev en anliggende for Wehrmacht og begge lands jurister, tok SS over ansvaret for barna i Norge via Lebensborn. Det var en organisasjon som ble opprettet i 1935 av SS-sjefen Himler med det mål å "understøtte barnrikedommen innom SS, og beskytte og ta seg av hver mor av gott blod og å bistå hjelpetrengende mødre og barn av gott blod".
Det er en seiglivet myte at Lebensborn var regelrette stutterier, så som de vellystig skildres i en av Bohumil Hrabals romaner og andre seksfantasier. Man tok ikke kontakt med jentene før graviditeten og polygami forekom ikke. På andre siden var Lebensborns formål å sikre den germanske rasen. Denne streben kunne strekke seg langt utover Stortyskland. Himler sa ved et besøk i Polen: "Det som finns i ulike folk av gott blod av vår art skal vi skaffa oss gjennom at vi, om så er nødvendig, røver bort barna samt beholde og oppfostre dem hos oss."

På samme måte ble det opprettet Lebensbornhjem også i Norge, det første i august 1941. Det var også den første institusjonen i sitt slag utenfor Stortyskland. Til slutt fantes det 11 hjem i Lebensborns regi i vårt broderland (artikkelen er opprinnelig svensk), hvorav fire med BB-fasiliteter. Formålet var ikke å sammenføre Wehrmachtsoldater og norske jenter for kroppslig omgang, men å ta hand om mødre som var blitt gravide i disse forbindelser. De fikk opphold i Lebensborn noen måneder med sin baby og måtte avgjøre om de ville beholde barnet eller adoptere det bort. I det siste tilfellet havnet cirka 200 rasemessig godkjente barn - uten morens kjennskap - i Tyskland, resten i norske hjem. Det føddes dog så mange barn at Lebensborns hjem ikke rakk til. Lebensborn kjøpte da plass på norske institusjoner.
Lebensborn var en institusjon med resurser som lignet om det ”svenska folkhemmets barnomsorg”. Man valgte ut fornemme lokaler, deriblant rekvirerte høyfjellshoteller. Mødrene fikk bidrag bland annet i form av penger, barneklær og barnevogner, en frikostighet som naturligvis var diktert av de rette rasetenkende.
Det germansknorske "materialet" ansås så ettertraktet, at SS hadde i tankene og med dette prøve på en "nordifisering" av de rasemessig tvilsomme områder i Sydtyskland. Barn som kom i forbindelser med samiske kvinner ansås derimot å vare av mindreverdig rase...

Mens krigen mer og mer utviklet seg mot Tysklands nederlag, blev situasjonen for Lebensborns forpleining mer og mer kritisk. Matforsyningen blev klart dårligere. Dertil kom at Der Führer i august 1944 utferdiget en gåtefull ordre, at norske kvinner som giftet seg med tysker og fødte halvtyske barn skulle "Heim ins Reich". (Ekteskap mellom tyske soldater og norske var tillatt dersom det forelå godkjent attest på morens allmenne vandel og rasebakgrunn, liknende tyskernes Ariernachweis.) De ulykksalige mødrene ble skipet med sine barn til et utbombet Tyskland med en sammenbrutt infrastruktur.
"Tyskertøsene" sås på med stort forakt av den norske befolkningen. For eksilregjeringen og motstandsbevegelsen var de forståelig nok en torn i øyet. De tallrike forbindelsene mellom fienden og landets jenter gav jo et feil bilde av folkets motstandsvilje. Både under og etter krigen utvandrede en del mødre og/eller barn bort fra folkevreden til Sverige. Bland disse "tyskerunger" finnes flere kjente navn som Marit Paulsen og Anni-Frid Lyngstad.
Så kom fredsslutningen med sine klippeaksjoner mot jentene, internering av tusentalls av dem, avskjedigelser og annen sjikane. Norge var da et rettsløst samfunn og ofrene ikke alltid blant de skyldige, det var lynsjejustis. Sommeren 1945 endret regjeringen loven om borgerskap, slik at norske som gift seg med tyskere tapte sitt norske medborgerskap og kunne utvises til Tyskland. Flere hundre tysknorske barn ble således internert og forvist med sine foreldre til et sultende og sønderbombet Tyskland.

I november 1945 framla imidlertid en særskilt "krigsbarnkommisjon" en betenkning som foreslo å la barna bli værende i Norge. Utredningen oppmuntret bytte av "byrdefulle fornavn" så som Günther eller Hannelore mot norske. De skrekkslagne mødrene bad ofte prestene å manipulere kirkebøkene for at skjule barnenes tyske herkomst. Etter påtrykk av de allierte hentet norske myndigheter 1947-49 motvillig tilbake de barn som var havnet i Tyskland under krigen. (Allerede sommeren 1945 hadde 30 barn fra et barnehjem i Tyskland ble ”smuglet” til Sverige for adopsjon her.)
Hjemhentingsaksjonen var overordentlig planløs. Flere av de fortvilte barna, som ikke kunne norske, ble brutalt hentet fra velfungerende tyske hjem til institusjonsplass i Norge.
Krigsbarnsutredningen rådførtes med flere kjente psykiaterer. Deres uttalelser er høgst merkelige. En av dem bedømte, på et minimalt statistisk grunnlag, omkring halvparten av barna som psykisk defekte. Forklaring: mødrene jo måtte anses som underbegavede da de har gitt seg i lag med tyskere! Disse måtte omvent ha vært undermåls ettersom de nøyde seg med svakt begavede norske jenter. En annen førte et rent genetisk resonnement, som om barna skulle ha spesielle tyske gener og i framtiden utgjøre en enklave av femtekolonnister. Argumentasjonen av disse eugenisk orienterte "fagfolk" minner på en plagsom måte om nazistenes raseteorier.

Etterkrigsårenes opphisselse avløstes av en periode med tabuisering. Mange mødre hemmeligholdte for barna hvordan de var kommet til. Disse førtes ofte bakom lyset gjennom at eksempelvis en norsk stefar utgas for at vara deres biologiske far. Dog kunne barna ana sannheten når de fikk høre hånsord som "naziyngel". De voksne virket å vare verst, deriblant visse lærere med bakgrunn i motstandsbevegelsen. Det forekom at de mobbet barna og lot dem stå opp i klasserommet, for eksempel når kapitlet Nazityskland ble behandlet. Om disse bitre barneminner handler flere sjokkerende biografier, bland annet av Marit Paulsen og Emilia Sommer, samt romaner av Herbjørg Wassmo og Willy Ustad.

I løpet 1980-talet ville en del av barna forske i sitt opphav og søke opp sin forsvunne far. Krigsbarnsproblematikken kom opp i medier, og 1986 ble Norges krigsbarnsforbund grunnlagt, og som nå har 600 medlemmer. Samme år blev det i følge lov mulig for barna å forska etter sine far.
Ytterligere en forening, noe mer militant, har kommet til. 1998 publisertes historikeren Kåre Olsens bok "Krigens barn", som kan ses på som et standardverk om tyskbarna i Norge. Og ved det følgende årsskiftet ba daværende statsminister Bondevik barna om unnskyldning for den behandling de fikk gjennomgå på vanskjøttede barnehjem, hos udugelige foster- eller adoptivforeldre og i skolene.
Regjeringen har dessuten innsatt en kommisjon som skal granske opplysninger om at flere sjukhus bedrev uetiske eksperimenter på krigsbarn med LSD under perioden 1950-1970. Norske forsvaret og CIA skal ha vært innblandet. Tre eller fira krigsbarn later til å ha omkommet av forsøkene, men det har det hittil ikke vært mulig å få bekreftelse på.
I høst stevnet 120 krigsbarn den norske stat og krever økonomisk erstatning for at den passivt har tillatt grove overgrep mot dem. Kravet som føres for Oslo Byrett avvises av denne. Overgrepene anses å ligge for langt tilbake i tiden, tross at andre erstatningstilfeller - som norske krigsfanger og jøder - tidligere har vært oppe og avgjort. (Til sammenligning har også nordmenn fra japansk fangeskap fått erstatning fra den norske stat, dette til tross for at den norske stat ikke kan sies å ha vært ansvarlig for disses opphold og behandling i japanske fangeleire. Heller har vel ikke den norske stat mottatt noen form for krigserstatning fra Japan hvorfra disse midler kan utdeles fra, eller tar jeg feil? (Oversetters anm.)) Til gjengjeld har Norges forskningsråd fått budsjettert seks millioner norske kroner for et prosjekt om krigsbarna. Regjeringen vil dog avvente sin stillingstagende i erstatningsspørsmålet til prosjektet har avgitt sin rapport.

Utviklingen i Danmark fra krigen og deretter likner den i Norge. Antallet blandingsbarn ble svært stort også der, men SS var ikke innblandet. Farskapsspørsmålene ble behandlet av en tyskdansk kommisjon sammensatt av jurister. Senere kun av tysk domstol. Under og etter krigen utbrøt de samme klipporgier, interneringsleire og andre trakasseringer imot "tyskerpigerne" som i det nordiske broderlandet. I følge Kåre Olsen var hetsen mot jentenes barn mer merkbar i Norge, bland annet på grunn av psykiaternes hets og den privilegerte beskyttelse de fikk av Lebensborn. Men slike sammenligninger vanskeliggjøres av at historien om de minst 6 000 tyskdanske barna er mindre utforsket.
Disse barna slapp å bli sendt til Tyskland, men det betydde ikke at de kunne se fram mot en problemfri tilværelse. Samme mobbing mot barna her som i Norge, også av voksne og lærere. Også i Danmark manipulertes folkeregistre, slik at barna fikk danske navn og dansk "far" med tilsvarende etterfølgende identitetstraumer. Arkivdokumenter om de biologiske fedrene er delvis forsvunnet, og myndighetene gjorde ingen reelle anstrengelser for å finne de bidragspliktige soldatene. Justisdepartementet tilrådde internt myndighetene å "ikke gjøre for mye av oppsporingen av de tyske fedrene". Når tysk fedre søkte sine barn i Danmark, møttes de av ”kalde skuldre” av myndighetene. Noen straffetiltak av norsk modell har dog ikke forekommet.

Sammenligner man utviklingen kunnskapsmessig og rettslig med den i Norge, kan man si at Danmark ligger drøye ti år etter. Først under forrige desennium synliggjordes krigsbarnas skjebne for alvor, dog var Anette Warring i sin avhandling "Tyske piger" (1994) først i Europa med at ta et grep i hele tyskerpige-problematikken. To år senere grunnla læreren og tyskbarnet Arne Øland Danske krigsbørns forening. 1997 utgav den kjente skuespiller Lotte Tarp sin selvbiografi, der hun skildrer jakten på sin tyske far i DDR. I høst utkom en bok med tittelen "Horeunger og helligdage" av Arne Øland med intervjuer av tyskbarn som har havnet utenfor samfunnet.
Hva som savnes i Danmark er en forskerstudie som konsentrerer seg om barna. Ingen dansk statsminister har heller gått ut og beklaget krigsbarnas skjebne. Og mens Riksarkivet i Oslo hjelper barna med oppsporing av tyske fedre, henviser dets danske motsvarighet til Arkivloven, som innebærer at dokumenter vedrørende disse farskapsspørsmål ikke er offentlige. 1998 ble det gjort et merkelig kompromiss, som innebærer at den etterforskende tilkjennes dispens fra loven mot taushetsløfte - altså en hysh-hysh-løsning i stedet for lovlig rett.
Something is rotten in Denmark, kunne man kanskje si. Felles for Norge og Danmark har i hvert fall vært en streben etter å påføre en fysisk påminnelse om sviktende motstandsvilje under okkupasjonen. Treffende kaller Arne Øland det hele "et usynligt retsopgør".

Folke Schimanski er journalist og historiker.
Oversatt til norsk av Paul Juul.

Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 29. oktober 2007