Krigsbarn i media

Føler du deg ikke fortrolig med å være nevnt på denne siden, gi meg umiddelbart beskjed på e-post eller tlf. +47 928 27 407.
Savner du din egen historie? Skriv da vel!

Adele Meredith mer

Alice Wittke (Alodia Witaszek)

Anne-Lise Fredriksen

Anne-Marie Grube Kjærlighetsløst liv og sårt savn 15/01 2000

Anni-Frid "Frida" Lyngstad mer mer

Arvid Genius 01/12 2001

Bjørn Arild Drivdal 13/03 2007 mer mer mer

Bjorn Toni Jensen

Dagmar Jung

Einar Bangsund [mer]

Erik Heinicke

Ellen K. Schmidt

Ellen Voie mer mer

Elna Johnsen 19/03 2008

Else Gabler

Folker Heinicke mer mer mer mer mer

Franck Monheim Kristiansen

Frida
Fritz Moen 14/08 2000 mer mer mer mer

Gerd-Inger Resch Du løper som en tysker 19/10 2004

Gerd Synnøve Andersen Juling og knapt noen skolegang 15/01 2000

Gerd Fleischer mer mer mer mer mer

Gisela Heidenreich mer mer mer mer mer mer mer

Guntram Weber mer mer mer mer

Hans Rasmussen

Hans-Ullrich Wesch

Harriet von Nickel Utlevert i skam til bygdas spott 15/01 2000 Intervju

Hartmut Mueller mer

Helga Kahrau  mer

Turid Margaretha Rødsand

Unni Karin Lundås 18/08 2007

Vesla Bergem 12/08 2005

Violetta Wallenborn mer mer mer

Werner Thiermann "Svin passer for svin" 15/01 2000 mer

Liten Ida

Rolf Dahlø 18.09.2004 Krigsbarnet som var sønn av en mostandsmann

http://www.dagbladet.no/kultur/1998/12/07/145869.html

http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/11/20/483469.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/03/03/493834.html

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_hedmark_og_oppland/4880336.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/1998/03/16/70383.html

http://www.spiegel.de/international/0,1518,446978,00.html

http://www.spiegel.de/international/0,1518,470616,00.html

http://home.no.net/olenge/art/Lohr-meek.htm

http://findarticles.com/p/articles/mi_qn4159/is_20080120/ai_n21207234

Hei
For 3 år siden startet jeg søket etter min manns tyske far og hans familie, fikk kontakt med en tysk etterforsker. Opplysninger om hans far fikk jeg fra stat - riksarkivet, samt kirkeboken hvor vi bor. Etter 5-6 mnd. kom svaret fra etterforskeren, som hadde funnet etterkommere etter hans far, dessverre døde han i 92. Han etterlot seg kone og 4 barn, hans første kone døde 2002 (skilt i 57). Sendte brev til enken hans, fikk noen bilder. Senere fikk jeg brev fra hennes barnebarn, som skrev brevet for henne fordi hun var syk.

Før jul 2003 fikk jeg brev fra hans søster, som var glad for at hadde søkt etter min manns familie. Senere fikk jeg brev fra hans 2 brødre. Vi fikk god kontakt med alle 3 søsken.

I begynnelsen av året bestemte vi oss for å reise til Tyskland og besøke hans familie. August 2006 ble en minnerik opplevelse for både for min mann og meg selv. Min mann ble kjent med sin familie, og jeg fikk en opplevelse som jeg blir å huske resten av livet. Etter 44 år fikk jeg se fødebyen min Berlin igjen, bodde der i 10 år før jeg ble sendt til Norge som feriebarn. Vi ble mottatt som om vi skulle ha kjent hverandre hele livet. Vi ble godt kjent og hadde ingen problemer med å forstå hverandre. Husket litt av det tyske språket siden jeg hadde kontakt med min mor helt til hun døde i 99, og har siden holdt det ved like. Vi ønsket dem velkommen til å besøke oss i Norge, så hans søster, hennes mann og datter kommer sommeren 2007.

Hilsen fra Kurt og Bärbel.

Opp

DET ER ALDRI FOR SENT …

En glad historie i vår sammenheng!

Vi er mange som har slitt for å finne våre røtter. Noen har hatt hell, andre har prøvd med negativt utfall. Og noen har aldri hatt muligheten.

To av våre medlemmer kontaktet meg i 2002 på leting etter familie. Klarte å finne opplysninger om deres fedre i WAST, Deutsche Dienstelle i Berlin. Der finnes opplysninger om de tyske soldater som deltok i andre verdenskrig. Adressene som var der var fra 1945, så det kan i mange tilfeller være like langt.

Men denne gang smilte lykken. Den ene av de to fikk kontakt med sine to brødre som ønsket henne velkommen. Og det beste av alt : Faren levde i en alder av 93 år!

Grunnet språkproblemer fikk jeg gleden av å oppleve det første møtet med hennes tyske familie som tolk og følge.

Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme. En slik glede og ikke minst hjertevarme skal en lete lenge etter. Det var ikke vanskelig å merke familielikheten og blodsbånd. Hun og hennes 24 år gamle sønn gled rett inn i varmen.

Hennes far imponerte oss alle med å ta frem norske ord og setninger etter 60 år. Han var så klar i hodet at enhver kan misunne han. Fortalte at han hadde sagt mange ganger at han ikke forsto hvorfor han skulle bli så gammel, men nå forsto han! Å få oppleve sin datter som hadde vært i hans hjerte siden –45 var oppfyllelsen av hans innerste drøm. Og resten av familien som tok de inn til sitt hjerte forteller mye om hjertevarmen til disse menneskene. De tok oss med på turer, viste oss sitt hjemområde.

Å, for en tid å møte sitt andre hjemland på. Det var så intenst grønt og gult, da rapsen sto solgul på alle jorder og gresset nygrønt. Kirsebærtrærne sto rosa/hvit i alle veikanter og skoger og magnoliaen bugnet av blomster. Knall blå himmel og 20 grader dro heller ikke ned inntrykket. Det var som Vår Herre ville at de skulle få alt den første gangen. Og det fikk de!!

De hadde et gårdsbruk, men det var langt fra norske forhold. 20.000 mål og mens de hadde kyr, 200 melkekyr. Mye av jorden var også vinberg, noe distriktet bar preg av. Enorme lengder med vinmarker i hele distriktet.

Familien i Norge reiser samlet ned senere i sommer for å hilse på svigerfar og bestefar, senere kan det og være mulig at far Tyskland får hilse på sine 6 oldebarn. Vi får håpe helsen holder og gjør det mulig.

Tror han hadde veldig lyst til å se de alle naturlig nok. Men i første omgang blir det datter, svigersønn og barnebarn som tar turen.

Gleder meg veldig på alles vegne. Den tyske familien har tatt kontakt straks vi kom tilbake og gleder seg til å møte resten.

Finnes det en bedre solskinnshistorie ?

Vi skal glede oss på vegne av de som har fått oppleve det positive sammen med sin tyske familie!!!!

Selv var jeg også heldig å finne min familie allerede for 20 år siden, der fikk jeg storfamilie som vi besøker jevnlig, og som besøker oss.

Nå skal vi nedover igjen i juni og feire min søsters runde dag. Vi gleder oss veldig på begge sider.

Måtte det være lys i enden for flere av oss! En skal aldri gi opp som dere ser.

En god sommer ønskes for alle, håper vi sees flest mulig ved neste korsvei.

Gode og varme hilsener til alle medlemmer, måtte året 2004 gi glede til alle.

Opp

av Jorunn Skoglund.

Kjære alle krigsbarn !

Jeg synes det er så mange triste historier knyttet til oss krigsbarn. Jeg ønsker å fortelle min historie og om mine opplevelser fra en ferietur i Tyskland.

Av gode tyske venner ble jeg invitert til 1 ukes ferie i Tyskland. Det ble en uke som gav meg mange opplevelser og ikke minst, en bedre innsikt og forståelse av meg selv som krigsbarn. Jeg kan nesten si det er så sterkt - jeg fikk en ny dimensjon til livet.
Når jeg sier jeg er krigsbarn, da vet alle dere hva det dreier seg om. Skammen over å være barn av fienden, mindreverdighetsfølelsen og et annenrangs menneske.
Alt som var tysk fikk meg til å føle meg liten, men helst ønsket jeg å bli usynlig. Etter som årene gikk, kom jeg meg omsider ut av den "tvangstrøya", og jeg så på meg selv som en vanlig norsk borger.

Jeg har tidligere vært i Tyskland på besøk hos min familie, dvs. noen av mine søsken.
Røtter var for meg først og fremst min far og mine søsken. Tysk kultur og historie hadde liten interesse, selv om jeg generelt er interessert i all slags kultur. Det var fortsatt det "tyske" som gav meg ubehag.

Jeg kom til Tyskland en ettermiddag, til sommertemperatur og mitt vertskap på plass for å ta imot meg.
I oktober måned foregår det meste av høstingen av druer og vinproduksjon. Den årlige vinfesten i oktober, med tilreisende fra inn - og utland som har tradisjon helt fra romertiden. Det var et tydelig feriemål for mange, å være deltaker på vinfesten. Det var vi også. Nederlenderne var i flertall og bidro med sang, musikk og ablegøyer.
Italienerne hadde under romertiden tatt med seg "kunsten" å legge vin og den tradisjonen har tyskerne beholdt frem til i dag. Riktignok har den moderne tid med tekniske hjelpemidler også gjort sitt inntog her, men vinen produseres etter de gamle "oppskrifter", og de gamle oppskrifter er 2000 år gamle. Det samme er vingårdene.

En tur til Bonn var en selvfølge. Tysk hovedstad fra 1948, og med mange severdigheter.
Det gamle rådhuset hadde en arkitektur som viste at det var mer enn noen få år gammelt. det var praktfullt og et skue i seg selv. Muren rundt byen ble bygd på midten av 1200 tallet, var tildels bevart slik den opprinnelig hadde vært. Det samme var aqadukten som førte vannet 20 - 30 km fra Bonn til Köln.
Kloakken var også fra samme tidsrom. Kloakken var av en slik størrelse at vi fint kunne spasere inne i den. Den gamle delen av byen som sto igjen etter  -45, var restaurert og brakt tilbake slik de opprinnelig en gang hadde vært.
Universitetet i Bonn hadde opprinnelig vært et slott. Det var i mine øyne enormt. Så tidlig som på 1960 tallet hadde de 14 000 studenter. Hvor mange studenter det var i dag, var uvisst mitt vertskap. Jeg fant heller ikke noe nøyaktig tall på det.
Beethovens Museum var jeg også innom. Huset hvor han tilbrakte tiden som barn sto der fortsatt slik det en gang hadde vært. Tyskland hadde ikke bare en verdenskjent komponist som Beethoven, de hadde flere store, Hendel, Mozart, Straus osv...

Så var det Köln, der var jeg 2 ganger. Jeg rakk på langt nær å se på alt som jeg burde ha sett. Kölnerdomen , selvsagt, der var jeg sammen med mitt vertskap. Vi satte oss i den mektige domen og for første gang i mitt liv følte jeg en oppriktig glede og stolthet over å være en del av tysk opprinnelse og tysk kultur.
Ruinene etter en gammel romersk by som hadde kommet frem under byggearbeide var også bevart i et museum. Det var allerede for 2000 år siden nødvendig med en mur som beskyttet byen. Jeg måtte ta på muren, kjenne at den også var "litt meg".
Det Tyske Museum som er bygd i den senere tid var vi også innom. Det gjorde et sterkt inntrykk av å se hvordan det så ut i Tyskland i 1945. De som startet oppbyggingen av Tyskland, var kvinner, barn og gamle menn. De fleste tyske menn etter krigen satt i fangenskap og kom stort sett ikke tilbake til Tyskland før i  -46, -47 og noen ikke før i -48. All murstein kvinner og barn har "rensket" for sementmasse, er utrolig. Det var de som med sine hender og trillebår ryddet gater og jernbanelinjer.
En tur langs Rhinen ble det også. Alle broer over Rhinen, med unntak av en, var bombet under krigen. Den ene broen fra en tidlig tysk tid står der.
Området langs Rhinen er meget vakkert og fruktbart, og et naturlig sted for bosetting. Skipstrafikken opp og ned Rhinen gikk tett. En viktig ferdselsåre i dag slik den var 2000 år tilbake.

Som dere skjønner, det ble en svært viktig opplevelse i mitt liv. Jeg tror at også hver og en av dere kan finne den gode selvfølelsen ved å kjenne den delen av vår felles kulturarv. Ta kulturen til dere som en del av dine røtter. Røtter som går atskillig lenger tilbake i tid, enn til Vikingtiden og våre røvertokter utenfor landets grenser.
Kjære medsøstre og brødre. Dersom det er mulig, ta en tur til tyskland, og opplev den tyske kulturen. Røtter er mer en mor og far eller søsken. For meg ble det en berikelse og en stor opplevelse. Nå kan jeg endelig legge "dødt" det som tidligere har føltes både vondt og vanskelig.

Jeg ble ikke ferdig  med vår felles kulturarv i løpet av 1 uke. En dag - reiser jeg tilbake til Tyskland, jeg har mer å oppleve der og mer å hente fra mine tyske røtter.
Jeg ønsker hver og en av dere en god og hyggelig reise!

Opp

Narvik-forsoning i Spania

En sen sommerkveld i 1965 ankom jeg sammen med en venn  landsbyen Llorret de Mar, nord for Barcelona. Vi var sultne og trøtte etter å ha haiket fra Norge. Men nå hørte vi sang ut fra en liten restaurant og gikk inn. I lokalet satt det bare to store familiegrupper, hver for seg. Begge hadde tre generasjoner, men den ene gruppen var engelske og den andre var tyske turister. De sang og gledet seg hver for seg.

Da den engelske gruppen var nærmest inngangen, satte vi oss ned hos dem og sang med. Kort etter kom bestefaren fra den tyske gruppen over å spurte den engelske bestefaren om hans familie kunne få sette seg sammen med oss. Jo, det ville bare være hyggelig. Så begynte vi alle å presentere oss for hverandre.

Da jeg sa at jeg kom fra Norge, fortalte den engelske bestefaren at han hadde kjempet i Narvik i april 1940. Den tyske bestefaren så ham i øyene å sa: ”Ich auch”, og de omfavnet hverandre hjertelig og lenge, som om de hadde kjempet i samme kompani. De satte seg ned sammen og hadde mye å prate om.

Vi to unge norske sersjanter var målløse. Dette passet ikke helt inn i det bildet etterkrigstiden hadde gikk oss i oppveksten. Nå lærte vi fort og nært om forsoning og det forbindende i felles angst og krigsopplevelser. Men vi forsto kanskje mest at vi selv var blitt offer for en vanlig historieskriving som gir lite rom for menneskelige lidelser hos andre enn våre egene.

Terje I. Wølner-Hanssen

1. februar 2003

Opp

KJÆRLIGHETSBARNET:

 Sakset fra SKUP 2003
Reportasjen sto på trykk lørdag 8. februar 2002

 Bakgrunn

Denne reportasjen er om ei kvinne på 63 år, Liv Reidun Nybø fra Bryne på Jæren. Hun var ett av de første tyskerbarna her i Rogaland, født 24. september 1941. Far hennes var tysk soldat. Som godt voksen klarte hun å spore opp sin tyske familie, men da var faren allerede død. Liv Reidun Nybø vokste opp på Jæren som datter av fienden. Hun ble mobbet av både barn og voksne som tyskerungen. Hun var, på det tidspunktet artikkelen ble skrevet, én av 122 tyskerbarn som da hadde stevnet den norske stat for brudd på menneskerettighetene. For staten har, mener hun, ikke gjort nok for å forhindre diskriminering og trakassering av krigsbarn.

 Aktualitet

Stortinget hadde bare noen måneder tidligere, i november 2002, vedtatt erstatning til de såkalte tyskerbarna. Flere utenlandske aviser ga dette brei dekning, samtidig som det var forholdsvis stille om saken i norske media. Imidlertid var det skrevet mye om og forsket mye på storsamfunnets behandling av disse tyskerungene. Så temaet var kjent. Men jeg bestemte meg likevel for å ta opp disse krigsbarnas skjebne på «Vi og Våre», med utgangspunkt i at de nå endelig skulle få en offentlig unnskyldning. Målet mitt var å komme i kontakt med noen av våre egne krigsbarn her i Rogaland. Allerede på dette tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å lage en liten miniserie på to reportasjer om det offentlige sviket mot barn av fienden. Neste artikkel skulle være om naziungene.

 Det viste seg imidlertid å være ganske vanskelig å få noen av disse tyskerbarna i tale. De ville ikke, våget ikke. Og noen hadde hensyn å ta til nye halvsøsken og deres familie. Jeg klarte imidlertid, gjennom lokal research og kunnskap, å komme i kontakt med Liv Reidun Nybø. Hun hadde i mange år vært åpen rundt sin bakgrunn, og hun hadde også jobbet offentlig for å få en unnskyldning fra staten.

 Problemstilling:

Det er skrevet mye lokal historie her i Rogaland om krigen og oppgjøret etterpå. Men jeg fant lite om tyskerbarna eller de kvinnene som ble kjæreste med fienden. Jeg oppdaget snart at skulle jeg skrive om barna, måtte jeg også skrive om mødrene deres, de såkalte tyskertøsene. De var på en måte to sider av samme mynt.

 Jeg klarte imidlertid, gjennom lokale kontakter, å komme i kontakt med folk i Rogaland  som hadde vært vitner til behandlinga av de lokale "tyskertøsene", men de ble veldig ordknappe og reserverte når jeg brakte temaet på banen. De ville ikke ha et ord i avisa. Jeg fikk også tips om kvinner som var blitt snauklip frigjøringsvåren 1945, men jeg ble advart mot å ta kontakt og rippe opp i disse sakene. Noen av kvinnene hadde skjult fortida si for den nye familien. Skulle jeg få dem i tale, måtte mye tid brukes på såkalt tillitsskapende arbeid, og jeg hadde ikke mer tid til disposisjon enn ei knapp uke.

  Jeg nøyde meg derfor med å lage en adsak, nærmere bestemt en faktasak om tyskertøsene i Rogaland. Den var i hovedsak basert på intervju med Kåre Olsen som skrev «Krigens Barn», samt på den bakgrunnsinformasjonen jeg hadde fått fra lokale krigsforfattere og fra de såkalte "tause vitnene" som hadde sett, men som ikke ville snakke offentlig.

 Dokumentasjon

Liv Reidun Nybø satt selv på mye dokumentasjon om faren sin og den tyske slekta. Hun hadde fått tilgang til mappa si hos Fylkesmannen i Rogaland. Hun hadde fått tilgang på korrespondansen mellom mora og  "Abteilung Lebensborn" i Rogaland. Jeg fikk tilgang til dette materialet og kunne se på hvilken måte mora var blitt fanget opp av den tyske ordningen. Jeg fikk også tilgang til den korrespondansen som Liv Reidun Nybø hadde ført med staten om erstatning og oppreisning.

Derimot var det verre å dokumentere hvordan hun ble behandlet av bygdesamfunnet da freden brøt løs og i årene etterpå. Dette ble på en måte barnets subjektive opplevelse. Jeg valgte bevisst ikke å gå for mye inn i konkrete episoder, med unntak av en episode fra skolen. Den hadde brent seg fast i barnesinnet hennes for alltid. Den var om ei lærerinnen som hadde vært på besøk i Jødeland. Hun hadde tatt med seg noen flasker med vann og jord fra det hellige land. Barna fikk komme én etter én opp til kateteret for å se på dette. Da det ble den lille tyskerungens tur til å se på herlighetene, pakken hun dem rett ned foran nesa hennes.

 Liv Reidun Nybø fortalte ellers at hun fikk  høre av flere at hun var for dum til å gå videre på skolen. Hun ble heller aldri invitert i selskap – kort sagt utestengt som vi ville sagt i dag.

 Jeg kom også i kontakt med folk som vokste opp sammen med henne og som kjente familien hennes. Selv om de ikke var vitner til enkeltepisoder, kunne de bekrefte at det kunne være vanskelig å vokse opp som tyskerungen Liv Reidun i ei bygd ute på Jæren på 40 og 50-tallet..

 Dessuten har jeg snakket med andre tyskerunger som kunne bekrefte omtrent den samme følelsen av å bli utestengt fra samfunnet. Dette viste også noe av forskninga som jeg referer til i adsaken. Jeg reiste blant annet til Bergen og intervjuet forsker Stein Ugelvik Larsen som nettopp hadde foretatt en større undersøkelse der han hadde intervjuet 336 krigsbarn og hvordan de opplevde etterkrigstida i Norge.Over 50 prosent svarte at de hadde hatt det vanskelig.

Anonymitet eller ikke

Liv Reidun har halvsøsken som fortsatt lever. De ble født etter krigen. Mora giftet seg nemlig på nytt og fikk barn med sin nye mann. Liv Reidun Nybø vokste opp hos besteforeldrene og hadde bare sporadisk kontakt med moras nye familie. Både mora og stefaren var nå døde. Ifølge Nybø selv så ville ikke moras nye familie ha noe snakk om «feiltrinnet» under krigen. Og forholdene her i Rogaland er tross alt gjennomsiktige.

Jeg valgte derfor å tone ned moras skjebne og nederlag selv om jeg satt med mye dokumentasjon og informasjon om henne, barnet og "Abteilung Lebensborn".

Jeg brukte heller ikke moras navn eller  Liv Reidun Nybøs pikenavn.

Jeg valgte av samme hensyn heller ikke å nevne navn på bestemora selv om vi viste et bilde av to år gamle Liv Reidun sammen med henne en sommerdag ute på Jæren. Jeg konsentrerte meg om det lille barnet, tyskerungen, og hvordan det var for henne å vokse opp som eneste tyskerunge i bygda.

 Skriveprosessen

Hun fortalte om flere konkrete mobbe-episoder, men jeg valgte ikke å ta dem med. Det var ikke antall episoder, men følelsen av å stå aleine for et lite barn jeg ville ha fram. Det var også det hun gjentatte ganger kom tilbake til. Liv Reidun Nybø var ingen stor historieforteller. Hun var knapp med ordene. Kanskje var det derfor jeg ikke oppdaget det som skulle bli ingressen før under en av «rewrightingene». -Jeg er et kjærlighetsbarn sa hun, og plutselig sto begynnelsen på reportasje klar.Eller sagt med andre ord. Det var det lille-store ordet som fikk reportasjeideen til å løsne.Hun hadde klart å holde opp bildet av seg selv som et kjærlighetsbarn.

Opp

Dagen 1. des 2001
Jeg er et vanlig menneske
Arvid Genius måtte tåle å bli banket opp. Han fikk blåveiser og istykkerrevne klær. Ord som horegutt og tyskerunge fikk han slengt etter seg. Nå forteller han sin historie for å si at selv om han er et krigsbarn, er han et vanlig menneske.
fra: http://www.dagenmagazinet.no/ 

Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 09. februar 2009