Den norske Stat.

Borte bra, men hjemme! Nei.

"Krigsbarn" ble vårt navn.

Av Bjørn Arild Drivdal, sekretær Krigsbarnforbundet Lebensborn.

I Oslo byrett ble i månedsskifte oktober / november avholdt en rettssak mellom Den norske Stat, og syv krigsbarn. Krigsbarna tapte saken, og saken kunne like gjerne vært ført uten vitner, da retten ikke tok hensyn til de enkelte vitnemål. Staten mente at saken var foreldet, og at staten heller ikke hadde hatt noen innvirkning på saksøkeres oppvekstsvilkår, eller på deres senere voksne liv. Pengene, staten og makten vant. Makten rår!

Vi ble født som barn av norske mødre, og våre fedre var okkupasjonssoldater fra litt forskjellige land, men vi ble alle født som små barn, og med nøyaktig samme behov som gjelder for alle små barn. De fleste av oss ble født som borgere av nasjonen Norge. Det var ikke vi barna, og heller ikke våre mødre eller våre fedre som ga oss fellesnavnet "Krigsbarn". Det var ikke vi barna, og heller ikke våre mødre eller fedre som ga oss det mer brukte fellesnavnet "Tyskerunger".

Hvem var det da? Var det Den norske Stat? Kan en stat gjøre som den vil? Kan det komme til et punkt der en stats ledelse må ta ansvar for sine handlinger, eller at den må ta ansvar for sin mangel på handling. Hva hvis en stats ledelse bygger opp til hat mot en bestemt menneskegruppe, eller legger opp til mobbing mot en gruppe.

Mai 1941. Toralv Øksnevad, den norske stemmen fra radio London i sending. Sitat: "Forholdene gjør det umulig å ta sterke represalier fra norsk side, så lenge tyskerne er herre i landet. Men det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for i resten av sin levetid, som ikke avviser tyskere."

1941: Radioforedrag ved professor Jacob Worm Muller, som var den norske regjerings rådgiver i propaganda- saker der han uttaler om krigsbarn. Sitat: "Bastard - avkommet må og skal ut av landet."

1943: "Rettskontoret" (Sverige). Sorterte direkte under det Norske Justisdepartementet i London, og uttalte generelt i forbindelse med en sak om rømming og om opphold i Sverige. Sitat: "Etter rettningslinjer fra Den norske Regjering i London, skal alle tyskertøser avvises."

August 1944: Norsk prestemøte i Stockholm. Sitat av uttalelse: "Ut fra full respekt for hjemmefronten og de godkjente flyktningers krav, fant prestemøtet at den strenge handling av tyskertøser var i overensstemmelse med kravet om det fulle oppgjør og rettferdighet."

Oktober 1944: Meddelelse fra den norske kvinneforlegningen i Katrineholm, Sverige, til den norske flyktningesjefen. Sitat: "Det ser ut til at det er usedvanlig meget skrap blandt kvinnene som var kommet til Sverige  nå om dagen. Den siste tiden har vi for eksempel fått tysertøser hit."

Dette er noen av mange lignende skriv og uttalelser fra norske myndigheter, eller fra kilder som sto nær ved norske myndigheter under  siste verdenskrig. Det er ikke alene forferdelig trakassering, men også en virkningsfull måte til å bygge opp en mobb, og til å planlegge en framtidig jævlig tilværelse for mange kvinner, og spesielt for norske kvinner som hadde fått barn med okkupasjonssoldater og for deres barn. Vi er barna, og kvinnene er våre mødre. Tar noen ansvar for denne trakassering? Tar Staten ansvar for denne trakassering, med klare henvisninger og oppfordringer til å gjøre livet verst mulig for en spesiell gruppe av norske kvinner og av norske barn?  Nei, Den norske Stat mener at saken er foreldet. Mulig det. men kan det være riktig? Vi har trodd på rettferdighet, og på norsk lov. Er loven gal? Har retten ikke rett, men feil?  Vi spør?

Så kom frigjøringen 8. mai 1945: For mange var det freden som kom. For oss krigsbarn var det helvete som brøt løs, da frigjøringen kom. I juli 1945 vedtok sosialministeren å etablere et eget utvalg for å foreslå løsninger av problemet "tyskerbarn". Utvalget, som senere ble kjent som "Krigsbarnutvalget", ble oppnevnt av Sosialdepartementet 09.07. 1945. Dermed var vi barna plassert, og kunne behandles som en gruppe.

Vår, sommer, høst, vinter 1945 - 1946: Klipping av hår, annen misshandling og internering i leir ble det daglige for kvinner som var mistenkt for å ha hatt kontakt med en okkupasjonssoldat, eller som hadde fått barn med en okkupasjonssoldat. Når leirene var fulle viste myndighetene råd for det ved å ta fra disse kvinnene deres arbeid. De kunne da ikke lenger brødfø sine barn uten noen form for inntekt. De kunne ikke lenger ta vare på sine barn. Både barn og mødre var blitt fritt vilt for mange "gode" nordmenn.

09.05. 1945 ble et "Opprydningsutvalg" utnevnt i London. Utvalgets oppgave var å granske de som hadde hatt samkvem med "tyske soldater". I Oslo og i enkelte andre norske kommuner ble det opprettet "Granskningskomiteer". Fungerende ordfører i Oslo, og senere statsminister i en årrekke, Einar Gerhardsen undertegnet 8. juni 1945 et rundskriv der han ber alle om etter beste evne å bistå "Granskningskomiteen". Foruten NS medlemmer, angivere og parolebrytere, ba Gerhardsen om at enhver som hadde hatt privat samkvem med "Tyskere" ble angitt. "Opprydningen vil finne sted i fullt rettslige former, og enhver vil få sin sak samvittighetsfullt gransket," sa Gerhardsen. Hva Gerhardsen mente med rettslige former, er her en gåte. "Granskningskomiteen" var både etterforsker, mottager av angiveri og dømmende makt, uten at de som ble valgt ut hadde mulighet for å anke. Samme prosedyre foregikk i mange kommuner, i offentlige etater, og innen private bedrifter og organisasjoner. Men det aller viktigste rettslige moment var: Ingen av disse kvinner som hadde hatt samkvem med okkupasjonssoldater hadde brutt noen norske lover. Deres barn var så små at de hadde heller ikke rukket å bryte noen norsk lov. Det er ikke like klart at såkalte "brakkebaroner" eller de mer enn 100 000 norske menn som hadde hjulpet okkupasjonsmakten med å bygge flyplasser, jernbaneanlegg, havneanlegg, veier og mye annet, ikke hadde brutt norsk lov. Men overfor disse norske menn, var verken norske myndigheter, eller den såkalte norske hjemmefronten synlig interessert, og alle disse menn slapp unna en hver trakassering og en hver straffeforfølgning. Derimot var det mange uttalelser og leserbrev med trakasseringer av norske kvinner og av norske barn.

Statsråd Oftedal, 1945: Sitat: "Det er bare naturlig at tyskerunger møter en forbitret innstilling hos andre barn, fordi barn alltid reagerer primitivt, rettferdig og logisk, men ganske brutalt".

Psykiateren Johan Scharffenberg forsvarte i en avisartikkel "tyskerjenter" mot overgrep. Svarbrev til J. Scharffenberg i juni 1945: Sitat: "Vi gode nordmenn og jøssinger ser med avsky på deres forsvar av tyskertøser og landsforrædere. Deres spørsmål i Arbeiderbladet i går den 21. juni var jo helt ut forrædersk, vi i hjemmefronten har jo nettopp satt livet som innsats for å ta knekken på landssvikere og tyskerhorer, når en tyskertøs henvender seg til Dem og De forsvarer henne, da er De likestilt med landsvikere. Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landsvikere. Den som vil ta bløtaktig på landsvikere skal ikke være Trygg selv".

Arbeiderbladet 25.08.1945. Johan Scharffenberg med ny uttalelse. Han var muligens blitt skremt. "Ved fredsslutningen bør det i det minste bestemmes at alle tyskerbarn skal sendes til Tyskland."

For oss "krigsbarn" er dette uhyrlig lesning. Vi har måttet betale med terror, misshandling og til dels ødelagte liv. Og så kan vi i ettertid se i mange forskjellige leserbrev og andre skrifter at våre største plageånder kriget mot tyskertøser, barn og landsforrædere, og ikke mot rasetenking og nazisme.

"Krigsbarnutvalget" ble opprettet av Sosialdepartementet 09.07. 1945. Vi vil vise til utvalgets nære samarbeid med professor i psykiatri Gabriel Langfeldt, og med daværende overlege og direktør ved Gaustad psykiatriske sykehus, Ørnulf Ødegård. Begge disse var meget anerkjente i sitt miljø, og begge var veldig opptatt av våre mødres og fedres åndelige utrustning,, og de var også meget opptatt av en arvelære som tilsa at også vi barna var åndelig defekte, som han uttrykte det. Krigsbarnutvalgets medlem Else Vogt Thingstad var også tilhenger av disse tanker og teorier. Langfeldt hevdet: Sitat: "Barna må snarest fjernes fra det uheldige miljø - moren. Dette da moren som oftest har dårlig karakter, er ofte litt debil".

Ødegård la fram et "regnestykke" der han legger til grunn at våre mødre, så vel  som våre fedre er arvemessig mindreverdig, og åndelig defekte. Konklusjonen ble: "Halvparten av 9000 mødre var åndelig defekte. Våre  fedre var mindreverdige og noe åndelig defekte. 4000 av til sammen 9000 krigsbarn var sannsynligvis sjelelig defekte, eller var bærere av defekte anlegg." Dette er grusomme påstander å rette mot små barn. Det er også grusomme påstander å rette mot våre mødre og mot våre fedre. Men ikke minst er det grove påstander og direkte fornedrende mot Tyskland som nasjon. Ødegård er vel ellers mest kjent for at han muligens har norsk rekord i lobotomering. Det er ikke få ødelagte liv, men også mange som ikke fikk noe langt liv, som har Ødegård å takke for dette. Kanskje det litt mer folkelige uttrykket "hull i hodet" speiler tilbake på hans virke her på jorden.

"Krigsbarnutvalgets innstilling" ble bekjentgjort i november 1945. Like fullt kom medlem av utvalget, Else Vogt Thingstad i Arbeiderbladet 04.12.1945 med følgende uttalelse: Sitat: "Mange av tyskerjentene er defekte, og vi regner derfor med at deres avkom i stor utstrekning vil være arvelig belastet".

Vi har ofte lurt på om personer som Langfeldt, Ødegård, Thingstad, og andre med samme tro og meninger, hvis de noen gang ble foreldre, fikk barn som andre mennesker, eller om de kun fikk avkom.

Før vi avslutter denne tidsepoke kan vi ta med et par sitater til blant et stort utvalg. I et leserbrev som ble sendt og utgitt i mange aviser leser vi: "Tyskerunger er dumme, stygge, ubrukelige." Det norske samfunn vil i framtiden få store utgifter for å fø dem. Leserbrevet avsluttes med: Sitat: "En kan like godt håpe på at rottene i kjelleren i tidens fylde skal utvikle seg til "villagriser" som at det blir folk av krigsbarna".

I London ble det nedsatt en komité som 23.11.1944 avla sin innstilling for Justisdepartementet, og det ble også utarbeidet et utkast til en provisorisk anordning om midlertidig tillegg til lov nr. 1 av 6. juli 1896 om behandling av forsømte barn. Det ble foreslått og vedtatt at : Sitat: "Vergerådenes myndighet i de seks første måneder etter frigjøringen skal utvides til også å omfatte barn som lever under slike forhold at det er grunn til å frykte at de vil bli utsatt for legemlig eller sjelelig påkjenning av alvorlig natur, og hvor foreldrene ikke selv vil treffe de nødvendige foranstaltninger for å beskytte barnet."

Med denne utvidelsen kunne de lokale vergerådene ta hånd om både krigsbarn, og om barn av NS foreldre. Ingvald Carlsen var medlem av krigsbarnutvalget. Han er muligens bedre kjent som generaldirektør for Misjon blandt hjemløse, og hva denne misjonen står for og har gjort mot mennesker er en historie for seg. Kanskje ikke guds beste voksne. En god og sannferdig norsk bok heter: De vergeløse. Les den.

Sosialdepartementet påstår at de fulgte med i utviklingen når det gjaldt situasjonen for "krigsbarn" og hevdet i 1949: Sitat: "Barna ble nokså snart absorbert av samfunnet. Verken av omsyn til barna, eller til mødrene har det vært påkrevd å gå til særskilte vernetiltak". Når vi som "krigsbarn" ser tilbake på denne tiden, må vi påstå at både sosialdepartementet og andre som hevdet lignende må ha vært både døve, blinde og lite oppegående. Vi var mange som fikk føle noe annet på kroppen.

Arbeiderpartiet satt med makten den meste av tiden den største misshandlingen av oss "krigsbarn" foregikk.  Derfor mener vi at det norske Arbeiderparti, som i årevis var staten, sitter med et stort ansvar når det gjelder den mishandling som i årevis foregikk. "Noen av oss har snakket sammen" skal være sagt av Einar Gerhardsen, og er et uttrykk som det skrives om i dag, og som kan betegnes som en klassikker. Synd at de aldri snakket om å fjerne skylden fra barns skuldre, og da gjelder det både "krigsbarn" og NS Barn.

Enkelte av dagens arbeiderparti - politikere kan selvfølgelig ikke bære skylden for de misshandlinger vi har blitt påført, og enkelte har også tidvis talt vår sak. Vi lurer på derfor på om disse som taler vår sak, forstår hvilke krefter de legger seg ut med. Gerhardsen, Harlem, Lie, Hauge, Oftedal, Versto, Faremo, Larsen, Stoltenberg er i dag ikke bare navn, men navn som tilhører den øverste maktelite her i Norge.

Navnet Bondevik går igjen i alt som har med religion å gjøre, og denne familien kan vel nesten regnes som om de er Gud's utsendte medarbeidere her i Norge. Personer som bærer navn som nevnt ovenfor, men også personer med andre navn, men som er i familie, eller er nære venner med de navn som er nevnt her, har styrt Norge i de aller fleste år etter siste verdenskrig. Personer med navn som nevnt ovenfor, eller personer med andre navn, men som er i familie, eller nære venner med de navn som er nevnt her, har i tiden etter siste verdenskrig også styrt store deler av norsk presse, og siden både presse, radio og TV.

Vi krigsbarn ser nå at det er diskusjon i Arbeiderpartiet om kommende lederskap. Vi vet at det i Arbeiderpartiet og i LO er mange dyktige mennesker. Adelen ble avskaffet for mange år siden, men vi har monarki, og vi har arverett til tronen. Hvorfor ikke la det være med det. Hvorfor skal vi tolerere en politisk arverekkefølge, der man tydeligvis blir født til, og utdannet til å overta makt og innflytelse. Vi har sett mange som harselerer med Carl I. Hagen som partieier, men hvorfor tar ingen tak i denne politiske adelen, og denne politiske arverekkefølge som hersker i andre partier, men spesielt innen Arbeiderpartiet. Kan dette være demokrati, eller er makten fortsatt basert på at noen av dem snakker sammen?

Til de yngre arbeiderparti politikere vil vi si: Kvitt dere med all maktmissbruk og tenk selv. Kvitt dere med den gamle "junta" , og med "juntaens" etterkommere (Avkom). Hjelp de som måtte trenge det, økonomisk eller sosialt. Gjør slutt på det fattige Norge. Landet er rikt, og det burde være et  godt land å leve i for alle. Røkke og Heyerdahl klarer seg nok uten politisk hjelp, men mange klarer seg ikke i det som på folkemunne blir kalt for fattig Norge. Tenk selv, vær rettferdig, så vil nok og troen på dere og stemmene komme tilbake.

Frivillig - prisen 2001 ble overrakt 13. desember. En dame fra Larvik ble tildelt denne prisen. Hun er 78 år ung. Er i Larvik kjent som "Mor Theresa" men er like kjent som "det mobile sosialkontor". Hun farer rundt på sin scooter, opptatt av å hjelpe andre. Hun har i mange år åpnet sitt hjem for rusmisbrukere, og har altid vært opptatt av å hjelpe de svakeste i samfunnet. Vinneren var valgt ut blant 15 kandidater som var innstilt av landets fylkesjuryer. Vinnerens navn var Agnes Møller Jensen.

I sin ungdom møtte Agnes et menneske  å bli glad i. Han var en av okkupasjonssoldatene og de fikk et barn sammen. En gutt som het Bjørn.  Bjørn møtte som alle krigsbarn motstand i sitt nærmiljø. Etter en stund ble han avhengig av alkohol, og derav rusmisbruker. Han er død nå. Livet ble for vondt, som det har blitt for mange andre krigsbarn.

Agnes fikk Frivillig - prisen 2001, men hadde hun vært gift og søkt om etterlattes krigspensjon hadde hun ikke vært bra nok. Da ville det ha gått et skjema fra sosialdepartementet til riksarkivet for å granske hennes liv. Disse opplysninger mer enn 56 år gamle, ville blitt påført dette skjema, og skjemaet returnert til departementet. Agnes ville fått avslag.

Toralv Øksnevad hadde rett da han i sin radiosending i mai 1941 uttalte: "Det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for i resten av sin levetid, ikke avviser tyskere".

Denne forferdelige pris har mange norske kvinner, og mange norske barn måttet betale. Norge går for å være en rettsstat, og for de verste forbrytelser gis det en lengste straff på 20 år, men dette gjelder ikke for norske kvinner som hadde kontakt med okkupasjonssoldater, eller som det blir påstått hadde kontakt med okkupasjonssoldater. Det gjelder heller ikke for barn som har okkupasjonssoldater som fedre. Nei, straffen er livslang. Det har nå gått 56 år siden siste verdenskrig sluttet, men fortsatt pågår både statelig og privat trakassering av både kvinner og deres etter hvert voksne barn. ette til tross: Regjeringsadvokat og byrettsdommer i Oslo påstår at saken er foreldet. Forstå det den som kan.

Sosialdepartementet påsto i 1949 at krigsbarna nokså snart ble absorbert av samfunnet. Vi

”tyskerungene”, var blitt større, og noen hadde begynt på skolen. Krigen mot oss krigsbarn holt fram. Lærerne på skolene var sikkert som nordmenn flest. Noen var sikkert moderate, og forholdsvis gode lærere.  Andre var mest opptatt med sitt private hat mot alt de oppfattet som tysk.  Det er ikke bare lett når en stor del av undervisningen går bort til å fortelle om at enhver tyskerbarn's mor er en hore, og at enhver tyskerbarn's far er en forbryter, en morder, en terrorist og en kloning av Hitler. Jeg opplevde dette, og for meg ble det for sterkt, slik at jeg begynte å skulke skolen knappe 8 år gammel. Selv om jeg ikke selv ble mobbet, så orket jeg ikke å daglig høre på at min mor og min far bli sjikanert på det groveste.

Sosialdepartementet burde nok ha undersøkt forholdene mer nøye, før de kom med noen uttalelse.

Nasjonaldagen, 17 mai, er i seg selv verd en epistel. For mange av oss ” tyskerunger” var denne dagen vårt mareritt. Myndighetene, folket, og diverse leser brev hadde skremt våre mødre, og også all annen familie, slik at de holdt seg hjemme. Men vi barna måtte være med på 17 mai. Dagen ble regnet som en skole dag, og derfor var det tvunget oppmøte. At mange ”krigsbarn” ble ydmyket og trakasser på denne dagen, var som det skulle være.

Mange har fått ødelagte klær etter trakassering. Mange er blitt tilgriset, spydd på, eller blitt bedt om å forlate festlighetene.  Det var nasjonaldagen man feiret og det burde vi krigsbarna forstå, og overlate til de gode nordmenn som hadde fortjent å feire denne dagen.

Men kanskje var det nok talene som fulgte med 17. mai som var verst å fordøye. Å stadig, og med års mellomrom å få gjentatt i alle disse talene at din mor var et dårlig menneske, en hore og at din far ikke ble levnet mye ære, men heller ble framstilt som et monster, var vondt å høre på. Jeg vet om barn som ble pisset på 17. mai.  Et minne for livet. Slik handlinger gir den som utsatt blir for det et dårlig selvbilde. Det gir liten selvtillit. Man føler seg veldig urettferdig behandlet. Man føler seg brukt og misbrukt. Man blir sint, lei og sår.

Vi krigsbarn er som de fleste andre glad i landet vårt. Allikevel feirer mange krigsbarn 17. mai for seg selv, alene og i eget selskap. Alt for mange vonde minner følger med denne dagen. og etter som årene går så blir minnene fra barndommen dessverre flere.  Derfor er det for mange av oss umulig å feire nasjonaldagen sammen med andre glade mennesker. Det finnes minner man må være alene om. Det finnes festligheter man må feire alene.

Overgrep og mishandling skjedde ikke med alle krigsbarn, men det var riktig vondt for alle de som stadig måtte utholde fysiske og psykiske overgrep. Seksuelt misbruk og seksuell trakassering skjedde ikke med alle krigsbarn, men for de som opplevde disse overgrep, sitter nok opplevelsen i for all framtid. Alle krigsbarn ble ikke feilplassert i psykiske sykehjem eller på spesialskoler, men det skjedde med alt for mange barn. Alle krigsbarn ble ikke urinert på, alle krigsbarn ble ikke badet i skollende vann, eller vasket i salmiakk, men det skjedde med noen. Noen krigsbarn hadde en god barndom og oppvekst, men for alt for mange barn begynte et helvete i 1945.  Et helvete som mange fortsatt opplever, og som mange andre opplevde inntil sin død.

Jeg vil her sitere noen overskrifter og historier som har stått i landets aviser de siste 12 år, og alle siterte overskrifter og historier gjelder krigsbarn. ( Tyskerunger )

Hvem stjal Esters Liv?  Frisk da hun ble født. Ble plassert på Emma Hjorts hjem. Kom aldri ut derfra.  Testene var rått parti. ( VG  16.09.1990 )

Fikk hakekors brent i panna. Mishandlet. ( Dagbladet 29.12.1994)

Lebensborn nr. 6906. Bundet fast naken i et vedskjul på barnehjemmet. Hun skulle stå der til rottene hadde gnagd henne. Juling og havregrøt med tran. (Agderposten 10.11.2001).

Hvor ble det av alle krigsbarna? ( Dagbladet 28.12.1994).

Stemplet som sosiale utskudd ( VG 7.03.1999).

Derfor bør barna prinsipielt skilles fra mødrene ( VG  7.03.1999).

Rasehygiene på norsk (Sosialistisk Arbeideravis 1.08.2000).

Kidnapping, sterilisering, voldtekt og tortur. (Sosialistisk Arbeideravis 1.08.2000).

Deutsche Kriegskinder angeblich bei LSD –Tests gestorben. (Berliner Morgenpost  04.07.01).

Heimatlos und kulturell entwurzelt. ( Berliner Morgenpost 04.07.2001).

Norway`s lebensborn ( BBC News 05.12.2001).

Liv i skam ( Dagbladet 28.10.2001).

Plassert på Emma Hjorts hjem fram til 1968 ( Dagbladet 28.10.2001).

Krigsbarn: Ødelagt for livet. ( Aftenposten 30.10.2001).

LSD – forsøk på krigsbarn ( Univertas 31.10.2001).

Født fire ganger av to mødre. (Telemarkavisa  29.10.2001).

Sårene gror langsomt. ( Romerikes Blad 21.10.2001).

Flytting av norske krigsbarn fra Tyskland til Sverige. (Medisinalstyrelsen, Stockholm 06.09.45).

Slik kunne jeg ha fortsatt å ramse opp, men plassen tillater ikke det.  Kun, skrik, rop og store overskrifter? Nei, det er ikke det. Bak hver enkelt av disse overskrifter skjuler det seg en eller flere tragiske skjebner.  Det skjuler seg ødelagte eller mislykkede liv. De siste dagene har de i Sveriges radio vært opptatt av norske ”tyskerunger” som ble etterlatt på kaien i Malmö. Kanskje noen av disse fikk det godt, men de norske myndigheter som planla og som tillot dette har ranet identiteten til disse barna. De har tatt fra dem biologisk mor, og de har tatt fra dem biologisk far. At så mange som 8000 –9000 krigsbarn ( tyskerunger) ikke ble deportert til Australia i tidlig etterkrigstid skal de norske myndigheter ikke få skylden for. Spørsmålet ble tatt opp med Australske myndigheter. Hvilke norske myndighetspersoner som var for dette prosjekt, og hvilke norske myndighetspersoner som var i mot, vet ikke jeg. Det er også lite inntresant, da det hele endte med at de Australske myndigheter ikke ville ha oss.  De trengte ikke barn. De trengte voksen arbeidskraft.

Et annet krigsbarnforbund har undret seg på hvor vi kommer fra vi som har opplevd større mishandling, overgrep, eller traumer som de kaller det.  De kjenner seg ikke igjen, og mellom linjene forstår vi at de ser med mistro på våre fortellinger. Jeg vet om mange medlemmer av dette forbund som er blant saksøkerne, og selv var jeg medlem i dette forbund da jeg først søkte juridisk hjelp. På den annen side er vi glad for å få høre om et hvert krigsbarn som har fått oppleve en tilnærmet god barne- og ungdomstid. At mange av medlemmene i dette forbundet har vært privilegerte, har vokset opp i gode hjem eller adopsjonshjem og opplevd både trygghet og omsorg er vi glad for. En del ledende personer i dette forbund har vært så heldig at de først i voksen alder forsto at de var krigsbarn, og slapp derfor unna  mobbing, mishandling og trakassering som barn og ungdom. Vi er glad på deres vegne. Alle som ikke har måttet lide for at deres far var okkupasjonssoldat, som slapp unna alt vondt som mange andre har måttet utstå, og som gikk tilnærmet fri all mishandling, er vi både lykkelige og glad for. Mange nok har måttet lide. Vi skulle bare ønske at alle som påstår at de arbeider for krigsbarnas beste, ikke bare ser på sin egen oppvekst, barndom og ungdomstid, men også er villig til å arbeide for alle som ikke har hatt det bra, som er blitt misbrukt og trakassert som barn og ungdom.

Krigsbarn var så små at de aldri hadde begått ulovligheter. Norske kvinner som fikk barn med okkupasjonssoldater, som hadde hatt omgang med okkupasjonssoldater, eller som det ble påstått hadde hatt omgang med okkupasjonssoldater hadde ikke brutt norsk lov.

Men det fantes en tredje gruppe som heller ikke hadde brutt noen norske lover, men som ble hundset og herjet med i etterkrigstidens Norge. Disse mennesker var helter som daglig satte livet på spill for at de allierte skulle vinne krigen. De ble nevnt av menn som Winston Churchill og andre politiske tungvektere som helter og mennesker, som hadde en store andel i det endelige resultat av den siste verdenskrig. Men i Norge var de lite ønsket.

Det var de såkalte norske krigsseilere. Sjømenn som ble på sin arbeidsplass under krigen.
De var ofte i konvoitjeneste. Seilte i mørket og i dårlig vær. Ofte så de andre skip bli sprengt i luften eller gå til bunns.  De så sine venner brenne opp i et hav av flammer, og de så andre nære venner drukne i iskaldt vann, men de var på jobb, og de gjorde jobben. De fikk heller ikke utbetalt full lønn.  En del av deres lønn ble inndratt av norske myndigheter som satt i London, men skulle etter avtale utbetales senere. For sjømennene varte krigen fra 1939 til høsten 1945. I alt 4759 mennesker omkom på havet, og det vil si at omkring hver 10. norske sjømann døde, og mange norske familier mistet en pårørende. For mange av de som overlevde var nerver ødelagt, og en del tok trøst i alkohol eller andre lindrende midler.

Dette var de nordmenn som over lang tid virkelig var i krig. Det var ikke mennesker som tok seg en tur på skogen, eller som rodde noen tak i fjæresteinene og som deretter skrev bok om sin heltmodige opptreden. Nei, det var mennesker som hver dag arbeidet med eget liv som innsats, til beste for det store fellesskapet.

Den store skuffelsen fikk de da de kom tilbake til Norge etter krigen.  De ble ikke mottatt som helter, men heller som kjeltringer. Pengene deres som var satt i fond av norske myndigheter ble ikke utbetalt. Noen fikk seg bolig, men klarte ikke å bo i bolig grunnet deres nerver og deres krigsskader. Gata ble deres hjem. Løsgjengerloven ble deres skjebne. Deres drøm om en verdig tilværelse etter deres heltegjerninger fantes ikke mer.

Fondet med pengene disse sjømenn hadde tjent opp, ble visst riktignok med tiden utbetalt, men det var gått mange år, og mange av krigs seilerne var borte. Mange var døde under utførelse av sitt arbeid ,og mange døde i årene som fulgte. Dessuten var det ikke tatt hensyn til en inflasjon, som hadde spist opp det meste av verdien. Sjøens menn ble aldri verdsatt som helter mens de levde. Myndighetene mente at løsgjengerloven passet bedre for dem.

Kvinner som hadde hatt samkvem med okkupasjonssoldater, eller som det ble påstått hadde hatt samkvem med okkupasjonssoldater. Barn med okkupasjonssoldater som fedre. Krigs seilere som hadde tjent sitt land med livet som innsats, og som hadde sett kamerater og venner sette livet til i sin innsats for Norge og for de allierte nasjoner.  Tre meget uensartede grupper mennesker som alle var uønsket i etterkrigstidens Norge.  Hvorfor? 

Var dette en gruppe av mennesker det var lett å hanskes med? Var dette en gruppe av mennesker man lett kunne tråkke på, for selv å gjøre seg populær, politisk og privat?  Var dette en gruppe mennesker, der enkelte hadde opptråd med større heltemot, med større personlige offer og med større verdighet, enn dem som ved hjelp av politisk makt brukte sine spisse albuer til å fremheve seg selv.

Tyske soldater som deltok i siste verdenskrig, mener at deres tjeneste i Norge var som ferie å regne, sett i forhold til land og steder der krigen raste. Den norske hjemmefronten, var de helter, eller er de først blitt helter i etterkrigstidens Norge. De som satt i konsentrasjonsleir og som overlevde dette. Var de helter? Selv har jeg ofte tenkt tanken om at hva som gjorde at enkelte kunne komme ut fra en konsentrasjonsleir nesten uten men. Jeg har ofte lest at disse konsentrasjonsleirer var brutale og umenneskelige. Mange ligger døde igjen i disse leirer.

Derfor! Hva gjorde at enkelte mennesker kunne komme ut herfra uten fysisk eller psykisk skade. Hva gjorde at enkelte kunne ta den politiske ledelse i et land etter et slikt opphold.

Å forske på, og å finne ut av dette er kanskje en oppgave for Norsk Forskningsråd.

Ved utdelingen av Willy Brandt prisen i Berlin i juli 2001, lovet daværende sosialminister, Guri Ingebrigsten at det i full offentlighet skulle forskes på påståtte LSD -  forsøk på krigsbarn. 12 oktober ble en granskningskommisjon utnevnt i statsråd, og frist for å legge fram endelig rapport er 01.01.2003. Granskningskommisjonen består av følgende personer:

Kirsti Strøm Bull, jurist UiO., Frode Fonnum, FFI., Brit Denstad, spesialrådgiver AAD. Fra universitetsmiljø i Oslo er vi blitt fortalt at en del dokumenter i denne sak allerede nå er unndratt offentligheten, men for oss blir dette rykter. Vi sitter allikevel igjen med inntrykk av at regjeringen i denne sak lar ”bukken passe havresekken”. Vi krigsbarn kan i denne kommisjon ikke finne personer vi har noen absolutt tillit til.

Norsk Forskningsråd driver også med et prosjekt vedrørende krigsbarns oppvekstsvilkår.

Uglevik Larsen var tidligere med i dette prosjekt. I Bergens Tidende leser vi 14.09.2001 at det foregår granskning mot Uglevik Larsen.  I Oslo Byrett vitnet 02.11.2001 et medlem av dette forskningsråd under en rettssak syv krigsbarn hadde anlagt mot Den norske Stat. Mens alle andre vitner fortalte det de selv oppfattet som sannhet, begynte dette vitne å synse, og å tro. Hva hadde skjedd hvis tidligere byrettsdommer Inge Debes ikke hadde dødd i november 1945. En brytningstid i norsk psykiatri var begynt, men Karl Evang var tross alt helsedirektør og helseguru i Norge fra 1938 til 1972.  Uansett befant denne brytningstiden seg på et annet plan enn der hvor vi krigsbarna befant oss.  Slikt prat og pludder gir liten tiltro.  Et annet medlem av dette forskningsråd har påstått at han vet navnet og identiteten på 32 krigsbarn som ble plassert på kaien i Malmö. Andre steder kan vi lese om at det var 29 barn som ble adoptert bort ulovlig i Sverige. Vi ser her en manko på tre barn. Ikke noe stort tall, men det utgjør i dette tilfellet ca. 10%.  Vi håper i hvert fall at alarmklokkene ringer like høyt her som det dreier seg om krigsbarn, som det ville ha gjort om det dreide seg om vanlige norske barn. 

I 1995 feiret Staten sitt 50 års frigjøringsjubileum. På radio og på TV kunne vi følge hele krigen og etterkrigstiden. For Norge som nasjon var dette sikkert både stort og bra. For en del andre nordmenn var det helvete som brøt løs igjen. Jeg vet om eldre damer som i uker og måneder ikke maktet å gå utenfor døren. Sjikane ,ukvemsord og klipping av hår var brent inn i hjerte, hjerne og sjel. De ble igjen redde.  De våget ikke å gå ut. For en del krigsbarn ble dette et jubileum som forandret deres liv. Mange krigsbarn hadde kommet seg i arbeid. og hadde fungert forholdsvis godt i en del år. De hadde fortrengt barndommens grusomheter, og kommet videre. Men da TV, radio, aviser og egentlig alle media sendte både krig og etterkrigstid i direkte sending og i reprise på reprise grunnet dette jubileum, var det mange som til nå hadde klart å legge bitre opplevelser og forferdelige oppvokstforhold bak seg, som med dette jubileet fikk de vonde minner og bitre følelser tilbake.  Opplevelser og minner som i mange år hadde vært fortrengt kom tilbake. Noen klarte ikke lenger å utføre sitt arbeid. Noen mistet hjem og familie. Noen mistet alt. I nyttårstalen år 2000 unnskyldte daværende statsminister Bondevik landets oppførsel ovenfor krigsbarn. År 2002 var det igjen statsminister Bondevik`s tur til å holde nyttårstale. Blant mye annet snakket han her om” Et møte ved milepælen”. Trolig har han ikke lest boken.

De siste dager har det i landets aviser stått om opprettelsen av et krigsbarnsenter i Bergen.

Dette er en god tanke. Mange barn lider. Men både land og sted blir meget feil.

Norge som nasjon bør først gjøre rett for seg mot egne krigsbarn, før de igjen går ut og gjør seg store på bortebane

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. (Sitat)

Det du gjør mot en av mine minste, har du også gjort mot meg. (Sitat)

Bjørn Arild Drivdal.

Sekretær.

Krigsbarnforbundet Lebensborn.

Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 29. oktober 2007