Nyheter

Her trengs hjelp fra dere som klarer å følge med i det som skjer!
Send tips til paul.juul@lebensbornnorway.org

Tyskere på feil side i krigen!

Det er glade maidager i Oslo. Året er 1945.

Frigjøringen fra den nazistiske okkupanten - den tyske Wehrmacht - setter sitt preg på Oslo. På selve frigjøringsdagen den 8. mai ser vi staute nordmenn i hjemmestyrkenes "uniformer". Gutta på Skauen kommer frem fra sitt skjul og setter sitt preg på opptoget oppover Karl Johans gate i Oslo. Fem lange år med kamp mot okkupasjonsmakten er slutt.

Stolte marsjerte de oppover Karl Johan og tok i mot jubelen fra folket. Men midt blant de norske hjemmestyrkene "skjulte" det seg flere stolte menn, som ikke torde å gi seg til kjenne for folkehavet som omkranset opptoget. De bar samme "uniform" som hjemmestyrkene, men de snakket ikke norsk. I alle fall ikke godt nok til at de torde å snakke åpent; da ville man bli klar over deres opprinnelse.

For tro det eller ei: De var tyske soldater, som flere måneder før kapitulasjonen hadde henvendt seg til hjemmestyrkene og tilbudt seg å samarbeide dersom det kom til kamphandleringer ved en eventuell kapitulasjon.

De var medlemmer av en hemmelig organisasjon som het "Det Antinazistiske Soldatforbund i Norge"

Disse tyske soldatene dreven livsfarlig virksomhet blant sine egne. Med risiko for å bli skutt som motstandere av Hitler, prøvde de aktivt å rekruttere egne soldater til felles front mot en ideologi de ikke kunne bekjenne seg til. Flere av dem hadde også et forhold til en norsk kvinne, og noen hadde barn med sin norske kjæreste. Gjennom sine "svigerforeldre" og sine norske kjærester hadde de sett at det var andre og bedre verdier enn krig og undertrykkelse.

Kanskje var en av dem din far. Denne historien står det ingen ting om i den etterkrigshistorien jeg kjenner til. Men det var - og er - nå en gang slik at det er seierherrene som skriver historien.

Den 25. juli 1945 skrev Hjemmestyrkene, avd. ”EV. 13000 Haakon”, en bevitnelse for hver av disse soldatene, med bønn om at de måtte ble tatt godt imot når de ble internert og sendt tilbake til Tyskland. Her er teksten i dette brevet:

"Ovenstående medlemmer av Det Antinazistiske Soldaterforbund i Norge meldte seg to måneder før kapitulasjonen til Karl Cus og stilte seg villig til væpnet motstand mot tyskere og i samarbeid med Hjemmestyrkene for det tilfelle at det skulle komme til krigshandlinger i Norge.
Det ble ikke nødvendig med væpnet motstand i Norge, men vi setter ualminnelig stor pris at ovennevnte personer var villige til å gå inn for vår sak.
Vi håper og tror at ovennevnte personer må bli behandlet på beste måte etter hjemkomsten til sitt fedreland, da de under hele okkupasjonstiden i Norge viste seg som gode antinazister. Vi håper at de allierte myndigheter vil godkjenne deres antinazistiske innstilling."

Oslo, den 25. juli 1945 EV. 13000 Haakon
Hjemmestyrkene Dl3

En god venn av min far var også medlem. Han het Werner Seitz. Hans legitimasjon som bekrefter dette har jeg i min besittelse. Han har også talt inn på lydbånd en del av denne historien før han døde. Dette båndet har jeg i min besittelse.

Jeg synes vi som er barn av tyske soldater skal ivareta dette som noe positivt i all vår "elendighet". Mange av våre fedre risikerte å bli skutt for sin overbevisning og motstand mot den nazistiske ideologi. For meg er det en trøst og en styrke.
En liste over navn er her utelatt (red).

Hilsen
Knut Papendorf

Arkiv over vår historie og litt til.

Jeg har fått i oppdrag å fortelle litt om jobben vi har hatt i vinter med å opprette et eget arkiv for oss krigsbarn. Arkivet inneholder det vi har klart å spore opp av artikler og annet som har blitt skrevet om tyskerunger og om krigsbarnsaken i aviser og ukeblader opp gjennom årene. Vi har også vært på internett, og har skrevet ut en del derfra. Fra vårt eget forbunds historie har vi tatt med det vi fant av både godt og vondt. Synes alt blir mer riktig da, og det finnes saker som forbundet kunne vært foruten.

Vi som har jobbet med dette er Vera Eigebrekk, Sølvi Kurig Henningsen og Bjørn Drivdal. Arkivet oppbevares nå hos familien Eigebrekk, der de har både god plass, mye gjestfrihet og vennlighet.

Vi har ikke gjort dette på egenhånd. Det ligger et styrevedtak bak. Etter forespørsel fra styret har vi tre vært villige til å danne en arkivkomite. Bjørn Drivdal er leder av komiteen.

Foreløpig har vi laget 10 mer eller mindre fulle A 4 permer, og en innholdsfortegnelse til disse permer. Vi vil og plassere en del bøker som omhandler tyskerunger og krigsbarnsaken i arkivet oppe hos Eigebrekk.

Vi klarer aldri å finne fram til alt som er skrevet om oss, men vi vil fortsette arkivarbeidet og få med det vi måtte finne i framtiden. Skulle noen ha noe liggende som de ønsker skal være med, så tar vi imot. For de som ønsker sine saker i retur kan vi kopiere eller skanne det vi ønsker, for så å returnere materiale.

Vi har aldri fått rettigheter som en egen minoritetsgruppe, eller en egen etnisk gruppe. Staten har passet seg for det, men vi har alltid blitt behandlet som en slik gruppe. Synd at det er slik, for som en egen etnisk gruppe hadde vi hatt flere rettigheter.

Helle Aarnes, en journalist i Bergens Tidende har i vår hatt en artikkelserie om tyskertøser, våre mødre. Hun har vært særdeles dyktig og funnet fram til mange ofre for den gode nordmann. Folk som har vært modige nok til å stå fram. Hun har også klart å finne fram til enkelte arkiver fra etterkrigstidens Bergen.

Hun har funnet fram til nå voksne "tyskerbarn" som i sin tid ble gitt bort etter annonse i avisen under rubrikken diverse. Hun har funnet fram til en som klarte å oppspore sannheten om sin mor. En mor som ble lobotomert og døde etter inngrepet. Hun hadde ikke gjort noe veldig galt, men var mor til en tyskerunge. Og hun forteller historien om en kvinne som elsket, og som flyttet til Tyskland. Vi har fått det meste av dette stoffet med i våre arkiver.

At tyskerjentene etter krigen ble snauklipt på hodet er kjent fra både Norge og fra enkelte andre land. Karsten Alnes er en kjent norsk skribent som har skrevet" Historien om Norge".

I bokverket "Historien om Norge" finns et lite kapittel kalt" Heksejakt". Dette handler for en stor del om gode nordmenn’s behandling av jenter som hadde hatt en tysk kjæreste, eller som var blitt angitt av nordmenn for å være for vennlig, smile eller le mot en tysk soldat.

Å bli snauklipt eller skamklipt på hodet var sikkert ikke noe mange jenter så tilbake på med glede. I dette bokverket forteller en god nordmann om hvordan han snauet tyskerjenter for hårveksten mellom bena. Dette gjør det kanskje lettere å forstå hvorfor de fleste av krigsbarnas mødre hadde vanskeligheter med å fortelle noe fra krigstiden og etter krigstiden til sine barn. La ikke oss gjøre det samme. Å ha en tysk soldat som far er ingen skam. Det er heller ingen skam å ha en tysk soldat som bestefar eller oldefar. Det som er en skam er når man oppdager at det meste som er blitt fortalt om egen familie er løgn. Det gjør vondt.

Det er allikevel forståelig at mange mødre ikke maktet å snakke om denne tiden. Det kunne gjøre for vondt bare å tenke på det, og det var umulig for dem å snakke om det. Det er også lett å forstå at mange tyskerunger som har hatt det vondt, har vanskelig for å snakke om etterkrigstiden. Men allikevel er det viktig for etterkommere å vite. Før eller senere kommer det etterkommere som vil vite, så gjør det lettere for dem ved ikke å ta sannheten med deg når du engang forlater denne jord. De vil sannsynligvis ikke forstå hvorfor mange løy.

Grunnen til at forbundet har vedtatt å lage et arkiv om våre liv, er at vår historie er ganske unik, og at vi gjeme vil at historien engang blir kjent. Hittil står det lite i Norsk historie om befolkningens ugjerninger mot et antall egne innbyggere. U gjerninger der stat og mektige nordmenn sto i spissen for å hisse fram folket til å vise sitt hat. Mange av oss barna mistet både mor og far. Slik ble det annerledes for oss enn for mange NS - barn, som hadde sine familier intakt etter soning.

Håpet er at noe eller mye av dette stoffet skal kunne nås på internett via en eller annen databank. Dette burde være av interesse for framtidens forskere, og for mange andre.

Men skal det på nettet er det sikkert mange lover og regler som må oppfylles. Dette vet ikke jeg noe om, så her må annen ekspertise komme til.

Mange er nok skuffet over resultatene som har kommet fra Strasbourg og fra Regjering. Å bli avspist med kr. 20 000 føler sikkert mange mest som hån og som et nytt spark bak.

Men vi vil ikke gi oss, men forsøker på nytt. Det er allikevel ikke lett å kjempe mot nasjonen Norge og mot den uvilje og makt de setter inn for å beskytte løgnen og egne forfedre.

Sosial- og helsedepartementet bevilget i sin tid 6 millioner til Norges forskningsråd for å forske på krigsbarnsaken. Når resultatet av forskningen da ender opp med at Staten har forbrutt seg på flere områder, påstår Norge at forskerne lyver. Jeg snakker dessverre ikke engelsk flytende, men allikevel mener jeg å ha oppfattet at regjeringsadvokaten i Strasbourg påsto at flere av de påstander som er forsket fram i Lars Borgersrud's bok om "Staten og Krigsbarna" var løgn. "This is not true" oppfattet jeg at regjeringsadvokaten sa, og det må da bety at han og regjeringen mener at Borgersrud lyver.

Ellers mener jeg regjeringsadvokaten brukte mange fine ord til å fortelle sine eventyr, men det var nok lite i hans framstilling som noe krigsbarn kunne kjenne seg igjen i.

Volden og brutaliteten som mange kvinner og barn opplevde i etterkrigens Norge lar seg nå lenge etter ikke bevise. Disse sakene er også foreldet.

Men ettervirkningene etter disse overgrep er nok i mange tilfeller ikke foreldet. Hos noen har den kanskje ikke kommet til overflaten enda.

Ellers er det klart at Staten har et erstatningsansvar for mange ødelagte liv hos tyskerunger som ligger på et helt annet beløp enn disse 20 000 de har kommet opp med, men framfører de påstander som passer best for anledningen, er det vanskelig å nå fram. Men så lenge der er liv, er der håp. Vi kjemper videre!

Hilsen
Bjørn Drivdal

Udrag fra "Sit.down-comedian" Bjørn Lengfelder's gang på gang refuserte manus, "Brevene til Jørgen".

Som en slags innledning siterer jeg noe fra ”En flyktning krysser sitt spor” av Aksel Sandemose - fordi det ble en så sterk - jeg må kalle det egen-gjenkjennelse - i det, da jeg leste det igjen etter mange år:
”Jeg følger mer enn én tråd ad gangen, annet er umulig fordi livet ikke er en strek.  Jeg forlanger ikke at du samtidig skal se alle trådene.  Men efter hvert vil du se linjer og mening hvor du trodde at det ingenting var og hvor jeg kanskje selv trodde det samme.  Men det vet jeg at den som hensynsløst våger å resymere sitt liv vil få alle trådene i sin hånd til sist, og da har han ført seg selv up to date.  Da står jeg på siden av meg selv.  Espen ved siden av Espen, da blander vi oss og er bare én.  Da har flyktningen funnet livets eneste reale skanse”.

 OPPDAGELSEN

Etter hvert ordnet jeg navnebytte; faren min var ikke død likevel, slik de hadde sagt.  Kulissene rundt selve oppdagelsen kjenner du godt, for det var kontoret til bestyreren på Waisenhuset.  Men vet du egentlig hvordan?
OK, her er det - innledningsvis bare dette -.  Det aller første brevet fra min far, svaret på min skrivelse om hans gjenoppståen, er datert 27. august 1958 - og jeg er seksten år.
”Nå vet du altså at jeg er din far - en tysker!  Og jeg er overrasket over at man etter alle ”eventyrene” endelig forteller deg om ditt opphav, og det gleder meg oppriktig at du ikke synes a være lei deg for dette!'

Men jammen har det skjedd ting jeg ikke var klar over. Han skriver at han ikke hadde tenkt å svare på brevet mitt, fordi han mistenkte at jeg ikke skrev av egen, fri vilje.  Men så har moderen sluppet fra seg en ”purring” om at jeg faktisk går og venter på å høre fra ham.  Så han gleder seg over at her er jeg selvbærende og ikke under noe press.

Dermed er vi i gang.
 Det blir brevveksling, og en dag star jeg på Kieler-fergen med retning farslandet.
Dette Tyskland som fortsatt og fremdeles plager vettet ut av skallen på så mange ”gode” nordmenn...

Jeg finner en far, jeg finner to brødre og en søster.  Og en stemor som også tar imot meg med åpne armer.  Og en farmor og en farfar, alle herlig bayerske; muntre, gjestfrie.  Tanter og onkler i det hele tatt: Mye og munter familie.  Og familiens entusiastiske vennekrets; de har visst om meg, og nå vil de ha syn for sagn.

Det er nesten som å komme hjem.

--

Forresten, Jørgen: Hele den surdeigen som alt dette på et vis er, har modnet gjennom årene, og når vi ser hvordan nasjonen tedde seg, spesielt etter krigen, begriper jeg jo at det slett ikke var dumt å parkere meg i en dal langt inne i landet.

Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 06. mai 2008