Rettssaken

Ørnulf Ødegård, daværende overlege og direktør ved Gaustad Sykehus, og medlem av Krigsbarnsutvalget’s utvalg for krigsbarnas åndelige utrustning. Et statlig utvalg. Han anslo at om lag 2500 krigsbarn hadde arvet "sjelelige defekter" (særlig åndssvakhet) av sine mødre. I neste ledd tok han for seg også de tyske fedre.

Konklusjonen hans ble til slutt at omtrent 4000 av krigsbarna var det han betegnet som "sjelelig defekte".

PS. Hvert år arrangerer Romanifolkets landsforening en minnehøytidelighet ved skammens grav på Riis kirkegård. Denne kirkegården ligger like ved Gaustad Sykehus, og graven er en fellesgrav med 49 ofre uten navn, men med en større stein som minne. Felles for de som ligger gravlagt her, er at de er ofre for lobotomi, og annen feilbehandling av psykiatrien, og selv om de fleste ofre nok tilhører Romanifolket, er det nok en og annen som kun gjorde den forbrytelse å føde et halvt tysk barn. Det skal finnes flere slike graver i Osloområdet. Vi i Krigsbarnforbundet Lebensborn, pleier etter beste evne å stille opp ved denne minnehøytidelighet for å vise sorg og solidaritet, men også for å minnes våre egne som er borte. Et avisinnlegg som ble tatt inn i flere norske aviser sommeren 1945 og undertegnet av Dr. Johan Riis, som tydeligvis hadde arbeidet ved Rikshospitalets barneavdeling. Sitat: "Defekt avkom". Jeg har under min tjeneste på Rikshospitalets barneavdeling hatt anledning til å se en del av det defekte avkommet. Det var en skremmende opplevelse. Verken tyskerne eller de daværende norske myndigheter ville ha noe med dette avkom å gjøre. Hvor stor prosent de rene sinker og de mindre begavede representerer, er det ingen som vet i dag. Etter uttalelser fra noenlunde orienterte kapasiteter, og etter egne erfaringer, må jeg slutte at prosenten er høy. Det samme resultat må en komme til etter teoretiske overveielser. Disse defekte barn vil etter all sannsynlighetsberegning i fremtiden koste oss betydelige summer til forsorg på forskjellig vis, til fengselsopphold osv. Ingen må tro at de arvemessig mindreverdige barn ved godt stell kan bli verdifulle medborgere. En kan like godt håpe på at rottene i kjelleren i tidens fylde skal utvikle seg til villagriser". Sitat slutt.

Dette er bare ett av mange hatske og rasepåvirkede avisinnlegg etter at krigen sluttet. Else Vogt Thingstad var Krigsbarnsutvalgets egen lege, og var spesielt opptatt av barnas forhold sett ut fra et sosialmedisinsk synspunkt. Thingstad deltok på en kongress i Sveits høsten 1945. Da hun her forsto at problemet med krigsbarn, ikke fremsto som noe problem i andre europeiske nasjoner som Norge kunne sammenlignes med, ble hun både overrasket og sint. Dette problemet var spesielt for Norge, men Thingstad forsto ikke hvorfor andre land ikke oppfattet dette som et problem.

I 1995 ble det på TV2 sendt et program om og med krigsbarn. Det var Lønning som her var ute i Lønning direkte. Anders Tallerås stilte opp, men ingen stilte opp fra Arbeiderpartiet. Historikeren og professoren Hans Fredrik Dahl var der og snakket om at behandlingen av krigsbarn var rasisme og nasjonalsosialistisk tenkning, men med motsatte fortegn enn hva tilfellet hadde vært under krigen. Ellers prøvde han vel å forsvare myndighetene med større eller mindre hell.

Forfatter Willy Ustad deltok også. Han tok for seg myndighetenes hets mot norske kvinner og mot deres barn (krigsbarn) allerede fra 1941, gjennom Radio London og gjennom illegale aviser. En planlagt hets og hatekampanje som varte helt fram til krigens slutt. Han tok også opp den tids rasetenkning, der arv betydde alt, og miljø ingenting. Han kom og med en påstand om at det ikke var Hitler som hadde oppfunnet rasisme og nasjonal sosialistisk tenkning. Nei, den bragden hadde ledende psykologer stått for, og det vil jeg nok si meg enig i. Han påsto også at store deler av oppgjøret etter krigen var rasetenkning med bytte av fortegn, ut fra det nasjonal sosialistene hadde stått for.

Før krigen hadde det norske arbeiderparti ført det brukkne geværs politikk, og var lite klar til å forsvare seg i april 1940. For å kunne beholde den politiske makt etter krigen, og for å kunne beholde sin personlige makt, virker det som om ledende arbeiderpartimennesker satte hele sin prestisje inn på å skape mest mulig hat til norske kvinner som hadde vært sammen med, eller som hadde fått barn med okkupantenes soldater. Her var heller ikke bevisbyrden det viktigste, og enkelte kvinner ble stemplet etter kun å ha vekslet noen ord med en okkupasjonssoldat. Denne mobbestemning og hatkampanje ble av ledende arbeiderpartifolk bygget opp allerede fra 1941 og holdt fram helt til krigen sluttet. Ikke bare kvinner og barn, men også norske menn som virkelig over tid hadde vært i krig fikk merke denne spesielle politikken. Mange krigsseilere og andre norske helter som hadde kjempet, men utenfor partiet fikk føle dette på både kropp og sjel. Hatekampanjen lykkes, og arbeiderpartiet fikk styre landet i mange år framover, og de fikk også bruke sin omvendte rasetenkning.

Abnorme feilplasseringer. Deriblant plassering på psykiatriske sykehus. (Åndssvakehjem)
LDS forsøk på norske krigsbarn. (CIA i samarbeid med norske forskere).
Tilbakehenting av barn fra Tyskland. (Barn som fungerte bra i kjærlige omgivelser, men som ble tilbakeført til et hatefullt og rasetenkende Norge).
Offentlige barnehjem. (Krigsbarn, tyskerbarn, ble oppbevart her, men var til fri benyttelse for voktere, personell og for andre gode nordmenn).
Selvrespekt. (De gode nordmenn tuktet og slo selvrespekten ut av oss.)
Selvbillede. (For de fleste av oss er nok selvbillede temmelig frynset). Lærere. (Lærere som under krigen var sendt nordover i landet, kom tilbake for å undervise oss. De hatet da alt som var tysk, og vi krigsbarn ble regnet som tysk eiendom av disse).
Diverse. (Misbruk av barn, både seksuelt og i arbeidsforhold blir nok vanskelig å bevise nå mange år etter, men vi vet godt at dette var vanlig for mange).

Utenom de forhold som her er nevnt fantes det mange varianter av misbruk og av særdeles dårlig behandling av krigsbarn fra de mange gode nordmenns side. Vi er glad i landet vårt, men som mange andre minoriteter i vårt samfunn har vi måttet tåle mye vondt. Det spesielle med oss krigsbarn i forhold til andre, som også har god grunn til å beklage seg over samfunnet, er at myndighetene brukte mange år for å skape en hat og mobbestemning mot oss, og dette kun for selv å kunne stå fram som helter.

Kåre Willoch har vært en av våre fremste talsmenn og støttespillere. Kanskje ikke som politiker, men som fylkesmann. Vi takker og bukker, og er ham takknemlig.

Begrunnelsen for RETTSSAKEN!