Norske krigsbarn mot Den Norske Stat!
( Referent Bjørn Drivdal, sekretær i Krigsbarnforbundet Lebensborn)
Hvorfor erstatning og oppreisning.
Rapport fra første runde i Oslo byrett 29. nov - 07 des 2001.
Dommen i OSLO BYRETT 16. nov 2001.
Rapport fra andre runde i Oslo byrett 03. jun - 07 jun 2002.
Dom i BORGARTING LAGMANNSRETT 21. jun 2002.
Anke til Høyesterett! Avslått våren 2003
Saken sendt menneskerettsdomstolen i Strasbourg juni 2003
Borgarting Lagmannsrett 03. - 06 juni 2002.
03. 06.
2002 fortsatte rettsaken mellom 7 krigsbarn og regjeringen
v/Sosialdepartementet.
Krigsbarna ble hjulpet av sin advokat: Randi Hagen Spydevold.
Staten stilte med advokat Frode Elgesem. Jorunn Nygård fra Sosialdepartementet satt som bisitter, og som Staten's representant.
Dag 1.
Seks saksøkere møtte fram til rettsforhandlingene. En saksøker møtte ikke fram da han hadde sykdomsforfall. Fra Krigsbarnforbundet Lebensborn møtte 14 supportere. Randi var første kvinne ut, og innledet forhandlingene med sitt innledningsforedrag, og med sine påstander. Påstand 1. Saksøkere får erstatning/oppreisning. Saksomkostninger dekkes. Utmåling av kompensasjon, erstatning utsettes til senere behandling.
Staten er ansvarlig for brudd på bestemmelsene i EMK's (Europeiske Menneskerettskommisjon) regler nr. 3, 8, og 14. Randi tok for seg behandlingen av krigsbarn i tiden etter 1945, men la også stor vekt på overgrep og mobbing helt opp til våre dager.
At det etter krigen forelå forslag om å sende krigsbarn til Tyskland, Sverige, Australia er kjent. At land som Sveits, USA, og Argentina også var foreslått er mindre kjent
Randi tok også for seg en del uttalelser, skriv og leserbrev fra tiden omkring 1945. Spesielt vektla hun uttalelser og skriv fra Krigsbarnutvalget, fra Prestekomiteen og fra ledende psykiatere, vedrørende krigsbarn, men også vedrørende våre mødre. Hun kom og opp med det faktum, at Staten i løpet av alle år som er gått etter krigsslutt, aldri har kommet med noen beklagelser for disse uttalelser, og heller aldri har kjent disse beskyldninger døde og maktesløse. En slik aktiv handling fra Statens side på slutten av førtitallet, ville nok ha hjulpet mange krigsbarn mye. Men dessverre har Staten i alle år vårt passive til all mobbing, og heller stilt seg i spissen for at slik mobbing og slik mishandling kunne fortsette. Randi vektla at mange krigsbarn hadde vårt utsatt for en massiv mobbing, og en massiv mishandling som for enkelte pågikk over lengre tid, og som besto av både fysiske, psykiske og seksuelle overgrep.
Hun tok og opp Krigsbarnutvalgets reise til Zürich i Sveits, og om deres uttalelser etter at de under reisen fikk se en del av ødeleggelsene og utbombingen i Tyskland. Hun tok deretter opp utvalgets forbauselse da de forsto at problemet med krigsbarn, og det massive hatet mot krigsbarn var et norsk problem som representanter fra andre land ikke forsto. Et slikt hat, og en slik oppførsel mot barn var helt utenkelig i alle andre land enn Norge.
Randi tok deretter for seg de forskjellige regler innen regelverket til Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen som angår vår sak. Hun viste blant annet til en sak fra Romania, som angikk foreldelse. Hun konkluderte med at krenkelsen av oss krigsbarn består, også i disse dager, og at det statlige ansvar for disse krenkelser består. Vi fremstår som ofre.
Vårt krav mot Staten er ikke foreldet, og det bortfaller heller ikke før Staten har foretatt en reparasjon av de krenkelser vi har måtte tåle. Som vi har måttet tåle som barn., unge, voksne og som godt voksne. Staten må ta sitt statlige ansvar for våre skjebner.
Deretter var det Statsadvokaten som framførte sitt innledningsforedrag.
Statsadvokaten begynte med å gjenta at saken dreide seg om et vanlig erstatningskrav, og at saken derfor var foreldet. Han hevdet og at reglene i EMK ikke gjaldt i vår sak, og at saken ikke egnet seg for en norsk domstol. Ellers snakket regjeringsadvokaten om våre liv, om den mishandlingen, den mobbingen og den trakasseringen som har foregått mot oss som om det skulle våre en lek og en glede for oss, og som om vi aldri hadde eksistert i live. Alle våre fortellinger var vist for han både tull og tøys Han ville vente på forskerne og deres resultater, som for han hørtes ut som det eneste saliggjørende. Våre fortellinger var for han ikke særlig troverdige. Av enkelte andre hørte jeg at man ikke møtte bh opphisset, da mannen bare gjorde den jobben han var betalt for. I mine notater fra rettsaken har jeg for hele hans innledningsforedrag sammenfattet det hele til kun ett ord. Svada. En tanke jeg allikevel har gjort meg er at regjeringsadvokaten hevder at saken er foreldet, da vi tidligere har kunnet reise søksmål mot Staten. Men når vi nå ser på argumentasjonen fra Staten nå i år 2002, kan vi bare tenke oss til hvilke muligheter som har forligget for oss tidligere. Ingen, etter min mening, og når man har vårt krigsbarn selv, har opplevd årene fra 1945 til i dag, og husker en del hendelser og overgrep, så føler jeg det som et nytt overgrep fra Staten's side, når de i rettssalen forsøker å omtale de verste hendelser, de verste overgrep som små hendelser som kunne skje med alle barn. Vi er mange som vet bedre.
Regjeringsadvokatens innledningsforedrag ble avsluttet på formiddagen dag 2, med følgende påstand: I Kjæremålsaken heves. 2. Byrettens dom stadfestes.
Fortsettelse på dag 2.
De seks saksøkerne som var til stede i retten fikk lov til å vitne, så framt de hadde nye hendelser å berette om. Eller ble deres vitneforklaringer i Byretten også lagt til grunn for rettsavgjørelsen. For saksøker som hadde sykdomsforfall ble hans vitnemål fra byretten lagt til grunn for rettsavgjørelsen.
Vår advokat, Randi, fikk deretter ordet for å informere retten om nye opplysninger som var blitt sendt til Tove Laila fra Riksarkivet etter at saken var oppe i byretten og som angikk Tove Laila, Tove Lailas mor og Tove Lailas barndom og tidlige ungdom.
Hva våre medlemmer vitnet om skal jeg ikke komme innpå her. Selv om vitneprovet er gitt i en norsk rettssal, og derfor er offentlig, så har våre medlemmer krav på litt privat liv. Vi er som forbund stolt av våre medlemmer. De vitnet her om hendelser og om overgrep som hadde foregått både de siste år og i tidligere år. De framførte sine fortellinger med en verdighet, og med en troverdighet som for oss som selv er krigsbarn var både oppmuntrende og herlig. Som krigsbarn er vi stolte av dere som har stått fram i første rekke for oss. Vi vet hvilken påkjenning det kan ha vårt for hver enkelt å stå fram i retten. Som forbund er vi stolte av dere, vi beundrer dere og er glad i dere alle. Vi ser at det her har framkommet straffbare forhold som i sum kunne gitt 100 års fengsel, og kanskje mer enn 200 års fengsel, hvis tilsvarende hadde skjedd med vanlige norske barn, og ikke med krigsbarn. Vi er glad i dere og vi beundrer dere. Takk.
Nygård fikk fra vår advokat, men med mine ord, spørsmål om hva hun selv ville ha gjort som barn og ungdom hvis hun hadde vårt i samme situasjon som de fleste krigsbarn. Hun kunne ikke svare, og spørsmålet ble deretter strøket av lagrettens administrator. Nygårds kroppsspråk, og hennes vegring etter dette spørsmål var et syn verd. Takk Randi!
Det møtte 15 supportere fra Krigsbarnforbundet Lebensborn på dag 2.
Dag 3.
Dagen fortsatte med forskjellige vitnemål.
Breivik er ansatt i Riksarkivet, og hans ansvarsområde er å formidle informasjon til krigsbarn, eller til andre som har innsynsrett om krigsbarnsforhold. Breivik informerte om at de fra Riksarkivet ga ut mest mulig opplysninger om krigsbarn, men at det på grunn av gjeldende lovgivning kunne forekomme tilfeller der man tok mer hensyn til mor og fars behov for hemmeligholdelse, enn til barnas behov for å vite sannheten.
Randi fikk deretter anledning til å lese opp et brev stillet til Justiskomiteen fra forskerne ved Norsk Forskningsråd. Forskerne hevder her at Staten ikke kan skyve forskningen foran seg og bruke forskningen på noen som helst juridisk måte. Forskerne kjører sitt eget løp, som intet har å gjøre med rettsapparatet eller med oppreisning/ erstatning for krigsbarn. Forskningen foregår etter andre regler, og med andre utgangspunkt og mål.
(Tor er stifter av Krigsbarnforbundet Lebensborn) Tor fortalte om sitt første møte med krigsbarn. Om sjokket og følelsene han fikk etter hvert som enkelte krigsbarn sto fram med sine historier. Den ene historien verre enn den andre, men historie fortellerne som sto fram og fortalte om disse forferdelige overgrep, fortalte som om overgrepene og mishandlingen var en naturlig del av livet. Som krigsbarn viste de at det ikke skulle våre slik, men de godtok allikevel overgrepene mot seg som naturlige og grussomme, men allikevel som en uunngåelig skjebne. Jeg ble både kvalm og dårlig i hele kroppen etter å ha hørt om disse forferdelige overgrep, sa Tor. Han fortalte og om barn som ble tatt fra sine mødre. Om mødre som ble satt i interneringsleirer, men at det ofte var leire med regler som hentet ut fra en konsentrasjonsleir. Om mishandling og misbruk av våre mødre både utenfor leirer, og innenfor. Han fortalte om barnehjem der krigsbarn ble anbrakt, og om hatet og misshandelen som da kunne forekomme der. For et større antall barnehjem der krigsbarn ble anbrakt er alle papirer borte, og for myndighetene har disse hjem aldri eksistert. Vi kjenner allikevel til en del av dem, da vi kjenner mennesker som var anbrakt der som barn. Tor har i 16 år kjempet mot tausheten fra myndighetene om deres grusomme og umenneskelige behandling av krigsbarn gjennom alle år. Takk Tor!
Vitne 10. Njaal Sæverås, Pensjonert byrettsdommer fra Bergen.. Vitnet for Randi.
Sæverås vitnet om sine opplevelser som advokat, og som dommere i byretten. Han var tidlig kommet i kontakt med krigsbarn under utførelse av sin yrkesgjerning. Han fortalte om større og mindre lovbrudd, foretatt av krigsbarn som samfunnet aldri hadde støttet opp om. Barn og ungdom som aldri hadde fatt noen muligheter i samfunnet. Han fortalte om avmakten han følte ettersom årene gikk, og disse krigsbarn ble en gjenganger i domstolen. Om disse mennesker som den norske stat hadde sviktet, men som han måtte dømme. Mennesker der etter som årene gikk, ble innfanget i alkoholisme, pillemisbruk og mindre eller større kriminelle handlinger, men som på grunn av barndommens skjending og overgrep aldri hadde fatt noen muligheter til å bli samfunnsbeviste borgere. Han la til, og det bør alle merke seg: "Det er ingen i denne sal som ikke vet om hva som foregikk etter siste verdenskrig" Vitnet mente personlig at alle krigsbarn for lenge siden burde ha fatt en erstatning av Staten for sine ødelagte liv, men at erstatningen burde våre et likt beløp til alle, da det etter som tiden har gått, er vanskelig å skille mellom hvilke overgrep den enkelte har møtt.
Koksvoll vitnet på telefon, og kunne bekrefte de påstander Karl Otto hadde kommet med under sitt vitneprov. Han kunne også bekrefte at Karl Otto før 1996 ikke hadde vårt i stand til å gå til søksmål mot staten, og at Karl Otto heller ikke hadde hatt den fulle forståelsen over de overgrep som var begått ovenfor han før etter behandling i 1996.
Kåre Olsen er blant oss krigsbarn kanskje bedre kjent som forfatter av boken ”Krigens Barn”. En bok mange av oss har lest.. Tidligere var han vår mann. I dag, kanskje.
Kåre Olsen fortalte om Riksarkivets praksis i adopsjons saker. Ny lov om opplysningsplikt i adopsjons saker forelå i 1986 Dette ga det enkelte krigsbarn mulighet til å søke om å fa sett de papirer som omfattet deres sak Ofte møtte man søke Fylkesmannen om slikt innsyn, men et flertall av fylkesmenn fulgte ikke opp lovendringen, men la hindringer i veien.
Staten forholdt seg passiv selv om loven her ble brutt av deres tjenestemenn. Olsen kunne også bekrefte det tidligere utsagn fra Breivik i Riksarkivet om at det kunne forekomme tilfeller der hensyn til mor eller far's personvern, var viktigere enn barns behov for å fa vite sannheten.
Det møtte fram 13 supportere fra Krigsbarnforbundet Lebensborn på dag 3.
Dag 4.
Tove Laila Strand fikk tillatelse til en replikk for å oppklare og forklare en opplysning som var kommet fram under hennes vitneavhør.
Randi Hagen Spydevold. Sluttprosedyre.
Randi sto fast på at vi krigsbarn har vårt utsatt for en konvensjonskrenkelse ifølge artikkel 3 og 8 i EMK, men også i forhold til artikkel 14 som gjelder diskriminering. Noen reparasjon fra Statens side har aldri blitt foretatt.. Det finnes 3 muligheter for Staten til å reparere skaden.
Vår offerstatus for det enkelte overgrep, og for den fysiske og psykiske skade vi dermed har lidd består. Ved å se på adopsjonspraksis med krigsbarn, så har Staten også her begått større overgrep. Barn ble plukket ut for adopsjon etter følgende prinsipp ”Er det noen som vil ha, da vær så god å ta”. Som krigsbarn ble vi utsatt for en sammenhengende krenkelse, som over tid har avtatt litt, men som fortsatt pågår. Krenkelsene er påført oss av Staten, av statlige organer som skoler, barnevern, spesialskoler, anstalter for psykisk utviklingshemmede, barnehjem o.s.v. Når det gjelder overgrep fra private, så har det her vårt en mengde overgrep, men Staten må også stilles til ansvar for disse overgrep og handlinger
Vi har vårt offer for en sammenhengende krenkelse siden midten av 1940 tallet. Skadevirkningene etter disse krenkelser og den mishandling vi er blitt utsatt for, er Staten ansvarlig for. Hva hadde skjedd hvis Staten aktivt hadde gått inn for å verne oss i 1945? Hva hadde skjedd hvis Staten hadde gått aktivt inn og dementert de fæle påstander som av mennesker i Statens tjeneste ble framsatt mot oss? Hva hadde skjedd hvis Staten aktivt hadde gått inn og kjent alle slike uttalelser døde og maktesløse, og gitt oss samme vern som andre barn. Randi tok eller opp det hun mente var feil i byrettens dom. Den største feil her er at byretten har behandlet vår sak som en vanlig erstatnings sak etter norske regler. Randi gjentok sine påstander: Saken er ikke foreldet. Behandling av reparasjon, oppreisning og erstatning behandles som egen sak.
Regjeringsadvokatens sluttprosedyre.
Regjeringsadvokatens avslutting kunne man skrive mye eller lite om. Han fortalte om en verden og om en tid som ingen krigsbarn kjente igjen. Hadde verden vårt så lett å leve i, og hadde overgrepene mot oss krigsbarn vårt så bagatellmessige som regjeringsadvokaten hevdet, hadde det vel ikke vårt grunnlag for noen sak. Mange krigsbarn ble sterkt provosert over å fa høre denne svada, men vi beroliget dem med at han nok bare gjorde en jobb han var betalt for. Et tankesprang her er at alle vitner må love å fortelle den hele og fulle sannhet og intet annet. Når det gjelder regjeringsadvokaten eller noen i hans stilling, kan de tydeligvis fortelle og si hva som helst, og ikke bry seg så mye om den hele og den fulle sannhet. Jeg far lyst til å gjenta hva Njaal Sæverås, tidligere byretts dommer sa som vitne i saken, "Det er ingen i denne sal som ikke vet hva som foregikk med krigsbarn etter siste verdenskrig". En sterk, men sannferdig påstand.
Regjeringsadvokaten avsluttet med å fastholde sin påstand om at saken er foreldet og dermed m? avvises.
Randi's avsluttings replikk.
Randi tok for seg regjeringsadvokatens sluttprosedyre, og tilbakeviste hans påstander punkt for punkt. Hun fikk og fram at i denne sak er det EMK's regelverk man må forholde seg til. Regjeringsadvokaten ønsket ingen avsluttings replikk.
Dermed var saken slutt for denne gang, og sett med mine øyne vant vi saken med minst 16 - 0. Vi skal allikevel ikke håpe på for mye medhold. Rett og rettferdighet, moral og etikk, er ikke Statens sterkeste side. Og det er sterke krefter vi kjemper mot.
Det var 12 supportere fra Krigsbarnforbundet Lebensborn til stede på dag 4.
Med hilsen fra/for Krigsbarnforbundet Lebensborn
A. Drivdal (sekretær)
Til andre runde i Borgarting Lagmannsrett 03. - 06 juni 2002. (Klikk)
Oslo byrett 29. nov - 07 des 2001.
Prosessfullmektig for
Krigsbarna: Advokat Randi Hagen Spydevold.
Prosessfullmektig for staten:
Advokat
Frode Elgesem.
Dag 1. 29.10.2001
Randis innledningsforedrag for oss. Saken føres i henhold til norsk lov. som i vårt tilfelle også omfatter den Europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK. For oss er det i første rekke § 3 - 8 - 14 - i EMK som vil være gjeldende.
Saken vil for en stor del omhandle vår offerstatus, kontra statens ansvar for å beskytte ofrene, eller statens ansvar for å unnlate å beskytte ofrene. Det vil også bli påstått at staten visste, eller burde ha visst hvilke forhold vi krigsbarn måtte leve under, og derfor aktivt gått inn for å beskytte oss.
EMK § 1, 13 og 41
omhandler gjenopprettelse av skade. Det gies fire muligheter.
1. Direkte
gjenopprettelse.
2. Dom.
3. Unnskyldning.
4. Erstatning.
Grunnleggende påstand står i stevningen, og saksøkerne krever gjenopprettelse og erstatning.
Dag 1 var det 25 medlemmer tilstede inkludert saksøkerne. Harriet von Nikel til sykehus med smerter. Hermann Werner Tiermann kunne ikke møte.
Dag 2. 30.10.2001
Regjeringsadvokat Frode Elgesems innledningsforedrag. Baserte sitt innlegg med en hovedvekt på at saken er foreldet. Hevdet dessuten at krigsbarna hadde valgt feil arena ved å gå rettens vei for å oppnå oppreisning og erstatning. Slik erstatning gjøres opp gjennom budsjettvedtak i stortinget, og er ikke rettsvesenets oppgave, sa Elgesem.
Han påpekte også at statens ansvar for overgrep, ikke gjelder overgrep fra en tredje person, og sådde tvil om at saksøkerne har noen rettslig interesse av at saken blir fremmet i følge EMK.
Dag 2 var det 23 medlemmer til stede inkludert saksøkerne. Harriet von Nikel på sykehus med betent blindtarm. Hermann Werner Tiermann kunne ikke møte.
Dag 3. 31. 10. 2001.
Vitneforklaringer fra saksøkerne. ( Våre medlemmer) Tre personer vitnet før lunsj.
Alle våre fem medlemmer som vitnet i dag hadde en meget god og verdig framtreden. De framførte fortellinger om sine liv på en fin og troverdig måte og vi som satt som tilhørere var både stolte og glade på deres vegne, men også stolte og glade fordi vi har slike fine og sterke personer som medlemmer.
Vår advokat Randi fulgte opp der det var nødvendig med å hjelpe vitnene til presisere enkelte detaljer , men også til å presisere det som måtte være viktig for sakens videre gang. Regjeringsadvokaten viste seg her som en hensynsfull person, og unnlot å plage vitnene med spørsmål om detaljer fra deres forklaringer.
Dag 3 var det 17 medlemmer tilstede inkludert saksøkerne. Harriet von Nikel fortsatt på sykehus etter blindtarms operasjon. Herman Werner Tierman kunne ikke møte.
Dag 4. 01. 11. 2001.
Vitneforklaringer fra de to gjenværende saksøkere.
For begge disse vitnene gjelder det samme som tidligere er skrevet om de fem første vitner. Vi i forbundet er stolte av dere. og er glad for å ha dere i våre rekker. Takk til dere alle syv.
Vitnet kjente til krigsbarnutvalgets innstilling. Hun kjente også til en del forskning vedrørende krigsbarn som var blitt foretatt eller var blitt påbegynt i den senere tid. Hadde også litt innsikt i hva ledende psykiatrikere og andre fagmennesker hadde uttalt om krigsbarn i tiden etter siste verdenskrigs avslutning. Men mest forbausende var det å få se og å forstå hvor lite hun egentlig visste om krigsbarn, og om de mange krigsbarns liv og lidelser.
Brandacher fortalte at han var med å stifte Norges Krigsbarnforbund i 1986. På grunn av indre stridigheter i dette forbundet, meldte han seg etter hvert ut, men har vært med på å starte andre krigsbarnforbund. Krigsbarnforbundet Lebensborn føler han har livets rett, og dette ble startet i 1999. Han har helt siden 1986 arbeidet for krigsbarnas rettigheter, og har gjennom tiden samlet sammen mange opplysninger om feilplassering er, misshandel, grov vold, missbruk både seksuelt og fysisk / psykisk av krigsbarn gjennom de årene han har arbeidet med dette. Han fortalte klart og tydelig om alt dette, og advokat Spydevold hjalp til med å presisere ting som kunne være spesielt viktig for sakens videre gang. Takk, Tor!
Dag 4 var det 15 medlemmer til stede inkludert saksøkerne. Alle syv saksøkere på plass i rettssalen.
Dag 5 02. 11. 2001.
Kåre Olsen fortalte en del om følgende saker: Krigsbarnutvalget og dets sammensetning og arbeid. Interneringsleire for kvinner etter krigens slutt. Hjemhenting og hjemsendelse av norske krigsbarn fra Tyskland etter krigens slutt, og om de 30 barna som ble satt av i Malmö og overgitt til Sverige. Generelt om riksarkivet og om innsynspraksis innen arkivet. Kåre Olsen ble og spurt om han viste noe vedrørende de påståtte LSD- forsøk på norske krigsbarn. Kåre Olsen sa at han hadde hørt om disse forsøk, men at han ikke kunne bekrefte at de virkelig hadde funnet sted.
Tidligere leder i Norsk Krigsbarnforbund fram til februar 2001. Ingebretsen fortalte om vanskeligheter han og hans forbunds medlemmer hadde hatt med å få innsyn i sine papirer helt opp til de siste år på 90- tallet. Spesielt var det i enkelte fylker og hos enkelte fylkesmenn vanskelig å trenge igjennom og oppnå samarbeid.
Var innkaldt som vitne av vår advokat, Randi. Angrep tildels Ørnulf Ødegård, og hans metoder for å klassifisere mennesker som åndssvake eller evneveike. Hadde og noen tanker om datidens raseteorier, og om datidens oppfatning av barn, og av barns oppvekstvilkår. Påsto at tiden etter andre verdenskrig var en slags brytningstid når det gjaldt slik tenkning, og at mange ledende mennesker tenkte annerledes enn Ødegård. For mennesker som tenkte som Ødegård hevdet Simonsen at åndssvakhet var lik sosiale problemer. Simonsen trakk også fram byrettsdommer Inge Debes som var formann i krigsbarnutvalget. Hun mente at hans plutselige død i november 1945, gjorde sitt til at det ikke ble lagt nok vekt på utvalgets arbeid, og at utvalgets uttalelser derfor ikke nådde ut og fram. Eva Simonsen er forsker, og medlem i Norsk Forskningsråd som skal forske på krigsbarnas skjebner.
Derfor var det overraskende at det under denne vitneforklaringen framkom både "synsing og antagelser". Jeg har alltid trodd at forskning var noe mer nøyaktig enn som så. Hun kom også med en del faguttrykk som jeg ikke helt ut forsto.
P.S. For egen regning vil jeg tilføye, uten å ha vært i noen vitneboks: Det er synd at ikke noen i denne brytningstiden tok mot til seg og snakket Ødegård imot. Ødegård var en ledende kapasitet. Han hadde stor tiltro i de forskjellige departementer. For mange var hans ord den endelige og eneste sannhet. Han hadde en ledende stilling på Gaustad sykehus for sinnslidende. Et av landets største sykehus. Vi krigsbarn har ikke merket noe til denne brytningstiden. Vi ble i lang tid av fagmiljø ansett som mindre begavet, og det er noe vi har måttet leve med. Verre er det kanskje for alle dem som det ble boret hull i hode på, og som ikke overlevde dette. Mye av dette kunne vært unngått hvis denne brytningstiden Eva Simonsen snakker om var reell, og hvis noen større kapasiteter hadde villet gå inn for å snakke Ødegård midt i mot, men nei. Dette skjedde ikke, og vi har måttet leve våre liv stemplet av Ødegård som mindreverdige individer. jeg vil til slutt bare si at saken om "SOL", som er en kjent sak for mange innen psykisk helsevern, også handler om et krigsbarn.
Laila er uføretrygdet, krigsbarn som mange av oss andre, og har vært en ivrig tilhører under sakens gang. I lunsjpausen 02.11 2001 satt Laila på kafé Bondeheimen, sammen med noen andre krigsbarn, der de satt og pratet sammen. Mannen ved nabobordet fløy plutselig opp i fullt sinne og sa "Dere er noen forbannede tyskerunger! Bare dritt og oppsop alle sammen". Deretter gikk han. Laila vitnet i retten om dette opptrinnet. Takk Laila.
Breivik var innkalt av regjeringsadvokaten. Breivik kubbe fortelle at det fra Riksarkivets side ble gitt innsyn fra 1969, men at de forskjellige opplysninger lå spredt rundt omkring, og at det var vanskelig å finne fram. Dette bedret seg da Kåre Olsen ble ansatt i 1987. Han forsøkte å systematisere en del av materialet, og det ble lettere å finne fram. Dessuten har man ikke som privatperson hatt fri tilgang til arkivet. Man måtte alltid ha en ansatt i Riksarkivet med seg. Breivik ble også spurt om hvilken praksis staten bruker vedrørende overføringer av krigspensjon til etterlatte enker. Breivik fortalte at det i slike tilfeller går ut et skjema fra sosial- og helsedepartementet, der riksarkivet må forsikre om den etterlattes forhold under siste verdenskrig er i henhold til det de nåværende myndigheter anser som rett. I praksis vil det si at en ansatt ved Riksarkivet i hver enkelt sak må gå igjennom et etterlatte arkiv (register for landsvik), og deretter fylle ut dette statlige skjema med de opplysninger som er funnet over den enkelte.
P.S. For å være registrert i dette arkivet trenger man ikke være dømt for landsvik. Det holder lenge hvis en kvinne har fått barn med en okkupasjonssoldat, eller på andre måter har hatt forbindelse med en okkupasjonssoldat. Det holder også hvis en kvinne har blitt angitt for en unorsk opptreden under siste verdenskrig, og det forlanges ingen bevis. Det er nok med et angiveri, og / eller en påstand, hvis den unorske oppførsel omhandler en kvinne.
Dag 5 var det 15 medlemmer tilstede inkludert saksøkerne.
Dag 6 05. 11. 2001.
Dag 7 06. 11. 2001.
Randis avslutnings prosedyre: Hun tok først for seg en hver borgers rettigheter ifølge EMK, og at mange av disse regler var brutt i forhold vedrørende oss krigsbarn.
Hun viste også til FN konvensjonens artikkel 2, som omhandler noe av det samme.
Deretter tok hun for seg vitneforklaringene til hver enkelt av de syv saksøkerne. Hun fremhevet som en fellesnevner dårlig selvfølelse, ikke fundamentert tilstrekkelig til å føre et normalt liv, helseplager, de fleste på trygd, og at alle er blitt diskriminert av samfunnet rundt seg.
Staten er ansvarlig, da den ved opprettelse av krigsbarnutvalget, måtte se på oss som en spesiell gruppe individer, men allikevel unnlot å beskytte oss, og unnlot å gjøre noe som helst for å verne oss.
Randi tok deretter for seg de forskjellige artikler i EMK som saken kan gjelde, og som staten i våre tilfeller har forbrutt seg mot. Jeg vil her nevne: Forpliktelse til å respektere menneskerettighetene. Forpliktelser vedrørende overgrep (tortur) og en påføring av psykiske og fysiske skader mot den enkelte borger. Forpliktelse til å respektere privat liv og familieliv, og til å gi enhver rett til å utvikle sin personlighet. Forpliktelse til å påse at ingen borger blir utsatt for diskriminering, men også en forpliktelse for å redusere den skade en eventuell tredjemann måtte utføre eller bidra til. Forpliktelse til å gjøre tilgjengelig et nasjonalt rettsmiddel for klageren (-ne).
Randi avsluttet med å legge fram følgende påstand:
Dag 7 var det 14 medlemmer tilstede, inkludert saksøkerne.
Dag 8. 07. 11. 2001.
Regjeringsadvokatens avslutningsprosedyre: Regjeringsadvokaten prosederte som ventet med påstander motsatt det Randi hevdet. I hovedsak kan hans innlegg sammenfattes som følger:
Saken er ikke prosessabel. EMK´s regelverk gjelder ikke for denne sak.
Saksøkerne har ingen interesse av at saken fremmes.
Påstandene er grunnløse.
Saken er foreldet
Norske regler må gjelde, da hele saken ikke kommer inn under EMK`s regler, men er en klassisk norsk erstatningssak.
Randi fikk deretter ordet til replikk, og redegjorde og presiserte om en del av saksbehandlingen overfor dommeren. Lykke til.
Tilslutt fikk regjeringsadvokaten ordet til replikk, og fikk mulighet til å presisere sitt og regjeringens syn på saken overfor dommeren.
Dom i saken faller fredag 16. 11 - 2001 kl. 1100, og vil bli lagt ut på internett.
Vi håper at sunn fornuft og menneskelighet må råde, og at vi vinner fram.
Dag 8 var det 10 medlemmer til stede inkludert saksøkerne.
Personlige betraktninger. Jeg har vært tilstede i retten alle dager mens saken har pågått.
Det har vært stor pressedekning av saken, og de første dagene var det også mange fotografer i salen Av større aviser som har dekket store deler av saken vil jeg framheve Aftenposten og Dagbladet. Dekningen i VG har vært skuffende. Når det gjelder dekningen i Dagsavisen, så har de hatt en del stoff, men jeg sitter med en følelse av at de har vist mest interesse for regjeringsadvokatens synspunkter. Av lokalaviser er det nok Glåmdalen som tar første pris, men også Fredrikstad Blad og Østlendingen har vært flinke. Romerikes blad, og Telemark Arbeiderblad (Vest Telemark avis) har hatt artikler om vår sak, men ellers er det nok mange lokalaviser som jeg ikke vet om som har hatt stoff om krigsbarnsaken og burde vært nevnt.
Den norske premiere av fotoutstillingen av norske krigsbarn, åpnet i Rådhusgata 19 i Oslo 27. oktober. Der var dekning av tysk og sveitsisk TV, og en del av oss ble filmet og måtte si noen ord. Det ble også grundig dekket ellers både internasjonalt og nasjonalt, men alle offentlige personer glimret med sitt fravær. Inge Lønning var der, men kun som privatperson.
Dette står i grell kontrast til da utstillingen hadde tysk premiere i Berlin 04.07.2001.
Da var T. Jagland, T. Stoltenberg og G. Ingebretsen norske representanter. Tyskland stilte med sin innenriksminister Otto Schilly, og ikke minst Egon Bahr, Willy Brandt`s venn.
Våre medlemmer har opptrådt på en seriøs, fin og verdig måte under hele saken. Godt gjort av mennesker som av den norske ekspertise i sin tid var dømt nedenom og hjem.
Skuffelser: Ola Ødegård, generalsekretær i Landsforeningen rettferd for Taperne, har skrevet brev til sosialministeren g bedt henne avvise vår sak. Dårlig gjort synes vi.
En ledende person i et annet krigsbarnforbund har vært tilstede under det meste av rettsaken. Hennes bemerkninger på gangen under pauser i rettsaken, og hennes minespill under rettsaken er blitt hørt og sett av mange, men skal ikke kommenteres her. Ja, egentlig er vel enhver kommentar overflødig, da handlingene taler for seg selv.
Til slutt vil jeg hilse til alle i forbundet, og ønske oss selv lykke til. Å stå samlet gjør oss sterke, og styrke kan vi trenge. Hver dag, men også inn i framtiden.
Med hilsen for Krigsbarnforbundet Lebensborn.
Bjørn A. Drivdal / sekretær. Sign.
Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 29. oktober 2007