Rettssaken

Prosessfullmektig for Krigsbarna: Advokat Randi Hagen Spydevold.
Prosessfullmektig for staten: Advokat Frode Elgesem.

Strasbourg's vudering av saken pr. 12. jul 2007

Åpen høring i Strasbourg 8. mar 2007

Hilsen fra Randi 26. feb -06

Fra Strasbourg: Regjeringen har svarfrist 10. oktober

Anken til Høyesterett ble avvist og nå ligger den i Strasbourg

Dommen i BORGARTING LAGMANNSRETT 21. jun 2002.

Rapport fra andre runde i Oslo byrett 03. jun - 07 jun 2002.

Dommen i OSLO BYRETT 16. nov 2001.

Rapport fra første runde i Oslo byrett 29. nov - 07 des 2001.

Hvorfor oppreisning og erstatning.

For å fastslå hvorvidt søkerne har uttømt nasjonale rettsmidler for å oppfylle Konvensjonens Artikkel 35 § 1, vil Retten ta hensyn til det generelle prinsipp som ble etablert som presedens og understreket spesielt i Akdivar and Others v. Turkey (domsslutning av 16 september 1996, Protokoll for dommer og beslutninger 1996-IV, §§ 65 to 69, pp. 12 I 0-1 l).
Ved dette vil Retten først vurdere situasjonen for den første gruppen søkere, som 10. desember 1999 fremmet erstatningskrav for norske rettsinstanser, hvilket endte med at kravet om å fa anke til Klagenemnda for Høyesterett ble avslått 11. desember2002.
Deretter vil Retten behandle den respektive situasjonen for de tre andre søkergruppene, som ikke var part i del av disse forhandlingene.

Når det gjelder de spesifikke omstendigheter for de syv første søkerne, anfører Retten at det fra begynnelsen av, slik det fremgår av Høyesteretts dom av 21. juni 2002, var deres hensikt å få nasjonale rettsinstanser til å fastslå at staten var forpliktet til å betale dem kompensasjon for brudd på Konvensjonens artikler 3, 8 og 14, brudd som skjedde i mange år etter den annen verdenskrig, delvis på grunn av personer som staten var direkte ansvarlige for, delvis fordi myndighetene ikke hadde sørget for å beskytte krigsbarn og verne om deres rettigheter.
Når søkerne bestred at deres respektive erstatningskrav var foreldet under nasjonale lover, hevdet de at ettersom kravene dreide seg om brudd på Konvensjonen var de ikke erstatningskrav i vanlig forstand. Videre hevdet de at det frem til da Konvensjonen i 1999 ble innlemmet i Menneskerettighetslovgivningen, ikke fantes juridisk grunnlag i norsk lov for å søke kompensasjon for de påståtte lovbrudd.
Men Høyesterett fant at kravet om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade, slik søkerne formulerte dem, kunne kvalifisere som krav om kompensasjon i forhold til for eksempel Skadeerstatningsloven av 1969 og seksjon 9 i Lov om Begrensning. The Damage Compensation Act 1969 and section 9 of The Limitation Act. Heter det avgrensning??? Sistnevnte kunne faktisk ha vært anvendt ved erstatningskrav på et hvilket som helst grunnlag under norsk lov. Enn videre kunne kravene ha vært fremmet for nasjonale rettsinstanser før
Menneskerettighetskonvensjonen av 1999 trådte i kraft (for Norge), med henvisning til Konvensjonen og presedens i Strasbourg i kraft at det generelle prinsipp at norsk lov måtte antas å være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser i forhold til mennekerettighetstraktater. Retten finner ingen grunn til å betvile Høyesteretts vurdering om at kravene fra de syv første søksmålene mot staten var innenfor rammen av bestemmelsene i Skadeerstatningsloven av 1969 og seksjon 9 av Lov om avgrensning. Retten er enig med regjeringen i at det under seksjon 2-1 av Begrensningsloven av 1969, som fastslo generelle prinsipper etablert som presedens, at staten som arbeidsgiver kunne ha et betydelig ansvar for en ansatts unnlatelser, enten denne var identifisert eller ei, i utførelsen av dennes arbeid eller tjeneste. Retten finner heller ingen grunn til å betvile Høyesteretts tolkning og anvendelse av seksjon 9 dit hen at de første syv søkernes krav mot staten var foreldet senest i 1985, tyve år etter at den yngste av dem hadde fylt 21 år.
I denne forbindelse minner Retten om at det er nasjonale myndigheter, altså rettssystemet, som skal løse problemer med tolkningen av nasjonal lovgivning (se bl.a. dom i saken Pérez de Rada Cavanilles v. Spain dom av 28. oktober 1998, Reports 1998, § 43).
I lys av ovenstående føler Retten det godtgjort at tilstrekkelige og tilgjengelige midler fantes til å gi oppreisning i forhold til de påståtte brudd.
Men den første gruppen på syv søkere forholdt seg ikke til de foreldelsesregler som er nedfelt i norsk lov. Derfor skulle kravene under Konvensjonens artikler 3, 8 og 14, i følge (norsk) rettspresedens vært avvist fordi nasjonale muligheter ikke var uttømt. (see Akdivar and Others, nevnt ovenfor, § 66). I denne sammenheng ser Retten ingen grunn til å skille mellom denne gruppens stilling og stillingen til de øvrige søkerne.
Ikke desto mindre vil retten vurdere om det foreligger spesielle omstendigheter som fritar søkerne for deres normale forpliktelse til å uttømme nasjonale midler innenfor gjeldende lovbestemte tidsrammer (Ibidem, § 67).
I denne sammenheng merker Retten seg at de individuelle erklæringene fra de syv første søkerne, både til nasjonale rettsinstanser og i forhandlingene under Konvensjonen, omfatter opprivende erklæringer om personlige opplevelser som sosial utestengning i forskjellige varianter, om i varierende grad fysiske og psykiske overgrep, manglende omsorg og oppdragelse, mangelfull utdannelse og feilplassering i psykiatriske institusjoner og spesialskoler og undertrykkelse av identitet. De fleste personlige beretningene fra søkerne inneholdt slike elementer. De påståtte overgriperne var ikke alltid fremmede, men personer i søkerens nære omgivelser, som foster og adoptivforeldre. stefedre, besteforeldre, klassekamerater og til og med skolepersonell - som også tolererte mobbingen. Et antall søkere har lidt av psykolgiske problemer og er ikke i stand til å arbeide. Det kan ikke være tvil om at skulle en stat bli funnet ansvarlig under Konvensjonen for at en stor gruppe mennesker ble utsatt for slik behandling, ville dette være en meget alvorlig sak.
Men et felles trekk ved søkernes individuelle erklæringer er at de presenterer dem kortfattet og med få detaljer omkring tid og sted for sine traumatiske opplevelser og ofte uten spesifikke opplysninger om de offentlige institusjoner det dreier seg om eller identiteten til den enkelte ansvarlige for de påståtte overgripere, og slett ikke om omstendighetene rundt den traumatiske hendelsen.
Enn videre, fordi søkerne anså at de påståtte årsaker til klagene var statens skyld, bør det understrekes at de bestridte erklæringene fra visse offentlige tjenestemenn og de omstridte politiske beslutninger og legale tiltak gjennomført av myndighetene, fant sted i de første årene etter den 2. verdenskrig og i hovedsak før Norge tiltrådte Konvensjonen (3. september 1953). Det samme kan sies om de grundig overveide politiske valg i 1945 om ikke å følge Krigsbarnkomiteens anbefaling om å sette i gang en holdningsskapende informasjonskampanje.
Når det gjelder søkernes påståtte individuelle opplevelser, bør det understrekes at ingen av dem hevder å ha blitt fratatt sitt norske statsborgerskap eller at de ble deportert. En søker, Paul Hansen, sa han var blitt feilaktig plassert ved Emma Hjorts hjem og ni andre at de tilsvarende var blitt plassert ved ikke navngitte hjem, men det fremkommer at det nyeste tilfellet av slik plassering, som omfattet den tidligere søkeren, ble avsluttet i 1965. Retten finner også at de påståtte opplevelser av mobbing og overgrep vesentlig bestod i spontane handlinger i søkernes barndom og ungdom. Noe som, tross ettervirkningene av dem, ikke førte til noe som helst mulig
og vedvarende brudd på Konvensjonen.
På denne bakgrunn finner ikke Retten noe som indikerer at det etter at Konvensjonen trådte i kraft for Norge har vært en administrativ praksis vis-à-vis krigsbarn, som bestående i gjentatte handlinger er uforenlige med Konvensjonen og en offisiell forståelse (toleranse) hos myndighetene i den anklagede stat (se Ireland v. The United Kingdom, dom av 18. January 1978, Series A no, 25, p, 64, § 159), av slik art at den gjør forhandlinger bortkastet eller ineffektive og gjør regelen om uttømmende behandling uanvendelig (see Akdivar, sitert ovenfor, § 67).
Videre har det ikke vært antydet (suggested) at de, på det tidspunkt den omstridte foreldelsesfristen på tyve år utløp - i 1985 for den yngste i den første gruppen på syv søkere, ikke var klar over omstendighetene (instances) rundt feilplassering, mishandling, mobbing og diskriminering de påstår de hadde vært utsatt for. Deres forskjellige påstander om at de ble forhindret i å fremme juridiske krav i tide, fordi det var umulig for dem å fa adgang til sine personlige mapper fra offentlige registre og andre relevante bevis, er ikke sannsynliggjort.
Det bør også nevnes at de bevis den første gruppen på syv søkere la frem ved forhandlingene som begynte i 1999, ble vurdert som utilstrekkelige for å danne grunnlag for juridiske krav med tanke på en prosess. I følge Byretten var det, fordi så lang tid var gått, umulig å bevise de påståtte overgrepene, det kunne ikke fremføres hverken vitner eller dokumentasjon. Derfor hadde kravenes begrensning ikke bare en formell, men også en reell begrunnelse. høyesterett var enig med Byretten i at prinsippene (the rationale) bak avgrensningsreglene til fulle var gyldige i tilfeller der det var spørsmål om rettslig å vurdere fakta som daterte seg 40 til 50 "ar tilbake i tid.
Retten er, når den tar hensyn til saken som et hele og til sin egen presedens når det gjelder rett til å fremme saker om personlig skade (se spesielt Stubbings and Others v. the United Kingdom, som ovenfor, §§ 50-57), tilfreds med at nasjonale rettsinstansers vurdering var slik at de falt godt innenfor rammene for hva denne Rett kunne anerkjenne. (appreciation).
I lys av ovenstående finner Retten intet som indikerer at anvendelsen av 20-årsregelen innebar en ubegrunnet begrensning for søkernes rett til å fremme sine erstatningskrav mot staten for nasjonale domstoler, eller at det forelå andre spesielle grunner til å frita dem for kravet om å uttømme nasjonale midler i samsvar med gjeldende regler om avgrensning, Dette syn endres ikke ved opplysningene i de to forskningsrapportene som ble publisert i 2004 og av saksøkerne fremlagt første gang i forhandlingene med Retten. (Høringen?)
Når Retten kommer til denne konklusjon finner den det ikke nødvendig å vurdere søkernes klage under Artikkel 13 hver for seg, noe som i alle tilfeller ikke var fremmet spesielt i den opprinnelige søknaden under Konvensjonen.
Det følger at søknaden må avvises under Konvensjonens Artikkel 35 §§ I og 4 for ikke å ha uttømt nasjonale rettsmidler med henvisning til brudd på Konvensjonen.
Av disse grunner erklærer Rettens flertall at søknaden er avvist.

Søren NIELSEN
Registrar

Christos ROSAKIS
President

Skulle nesten tro at vi har kuppet Kvinnedagen, men det har vi altså ikke. Ikke desto mindre er det i år også datoen for den Norske regjering til å svare på noen forhåpentligvis intrikate spørsmål fra Randi og Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Vi krysser alt som krysses kan og håper på at "sensorene" ikke blir fornøyde med svarene og at saken forsetter videre i systemet - Til doms.

Saken i Strasbourg er nå meget aktiv. Det har kommet tilsvar fra Staten ved Regjeringsadvokaten og jeg har oversendt et svar på dette. Strasbourg ba Regjeringsadvokaten fremlegge informasjon bl.a. om de sosiale og lovmessige forhold som rådet for Krigsbarna i tiden etter krigen. Dette unnlot Regjeringsadvokaten å svare på, noe som påførte meg ekstra arbeide.

For øvrig kan jeg si at Bjørn Lengfelder har hjulpet til med å få dokumentet oversatt, og har stått til disposisjon natt og dag. Han har gjort en kjempejobb! Jeg vet at flere er urolige over den informasjonen som er gitt om at det ikke er mulig å føre saken for Strasbourg for flere av dere og at de som ikke står i Lebensbornarkivet har en dårlig sak. Dette er ikke tilfelle. Dette har ingen betydning for den saken som føres i Strasbourg, og det er ut fra juridiske betraktninger. Den forskningen som er blitt foretatt de siste årene har styrket vår sak!

Hvorvidt det er sider ved forskningen som kunne vært tatt med i mandatet er et arbeide jeg ikke kan gå inn på.

Det er umulig å si noe sikkert om saksbehandlingstiden, men noe mer vet vi nok i løpet av våren/tidlig høst.

Vi er gjennom det første nåleøyet i Strasbourg. Case-processing flow chart viser en skjematisk oversikt over hvordan sakene vandrer gjennom systemene, og vår sak behandles nå av "Første seksjon" som er en av de fire i den øverste gule romben.

Følgende spørsmål er det myndighetene må gi et svar på inne 10. oktober 2005: (oversettelse under)

Application no. 18712/03
by Werner Hermann THIERMANN and Others
Against Norway
lodged on 10. june 2003

1. Do the applicants' complaints fall within the Court's competence ratio temporis?

2. Could the applicants be deemed to have exhausted domestic remedies within the meaning of Article 35 $1 of the Convention?

3. Has there been a violatio of Article 3, 8 and 14 of the Convention in any of the applicants' case?

4. The Government are requested to submit a survey of the position of war children and their mothers under the law relating to the loss and restoration of citizenship and the law on social security during the Post War periode and thereafter in so fare as relevant.

5. The Government are requested to provide a translation into English of:
i) from the last paragraph on p. 12 ("Det fremgå ...") until the penultimate paragraph on p. 17 (De enkelte artikler ...") of the City Court's judgment of 16. November 2001;
ii) Capter 21 of the 2004 report entitled Staten og krigsbarna (the State and the War Children) by Lars Borgersrud.

Oversettelse med forbehold om feil og missforståelser (juridisk språk er for eksperter).

2. Kan ansøkerne ansees å ha uttømt innenlandske midler innenfor betydningen av Konvensjonens Artikkel 35 $1?

3. Har der i noen av av ansøkernes tilfeller funnet sted krenkelse i forhold til Konvensjonens Artikler 3, 8 og 14.?

4. Myndighetene bes å fremlegge en oversikt over krigsbarna og deres mødres stilling i forhold til loven om tap og gjenvinning av statsborgerskap og loven om sosial sikkerhet i etterkrigstiden og deretter så langt dett er relevant.

5. Myndighetene bes å besørge oversettelse til engelsk av:
i) fra siste paragraf på side 12 ("Det fremgår ...") til og med nest siste paragraf på side 17. ("De enkelte artikler ..") av Byrettens dom av 16. november 2001:
ii) Kapittel 21 av rapporten av 2004 med tittelen Staten og krigsbarna av Lars Borgersrud

I midten av juni 2003 ble saken vår anket til menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Rettens medlemmer og
meddommere:             1. Lagdommer Anders Bøhn, formann.
                                      2. Lagdommer Ola Dahl.
                                      3. Lagdommer Hedda Remen.
                                      4. Rådgiver Betty Ingunn Lind.
                                      5. Seniorrådgiver Per Bremer.
                                      6. Institusjonssjef Arnulf Myklebust.
                                      7. Lærer Mette M. Øinæs.

Ankende part:               1. Hermann Werner Thiermann.
                                      2. Harriet von Nickel.
                                      3. Anne-Marie Grube.
                                      4. Gerd Synnøve Andersen.
                                      5. Karl Otto Zinken.
                                      6. Tove Laila Strand.
                                      7. Paul Hansen
Prosessfullmektig:           Advokat Randi Hagen Spydevold.

Motpart:                         Staten ved Sosialdepartementet.
Prosessfullmektig:           Regjeringsadvokaten ved advokat Frode Elgesem.

Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostningerfor byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Skulle noen ønske å lese domsavsigelsen i sin helhet, kan dere fa denne tilsendt ved å henvende dere til Randi. Selv synes jeg at det å lese dommen var lite givende, da det i hovedtrekk er en repetisjon av byrettens dom. Det blir hevdet at saken er foreldet etter norske foreldelsesregler, og at saken vår derfor ikke kan bli tatt opp til behandling. Det blir også hevdet at saken vår dermed ikke passer inn under reglene i EMK. Vel den som lever far se. Jeg er glad for at det ikke er meg som må leve videre og se meg selv i speilet hver dag etter å ha vært med på å avsi en slik dom. Jeg ville nok ha hatt vanskeligheter med å klare det. Saken blir nå anket til høyesterett.

RETTSSAKEN!