Tove Laila Strand har et ambivalent forhold til 8. mai. For henne og tusenvis av andre tyskerunger ble ikke slutten på krigen begynnelsen på freden.

Tyskerungen i Kjøpmannsgata
I dag er det 21.550 dager siden krigen sluttet. Tove Laila Strand var fire år i 1945. Hennes far var en tysk soldat. For henne og tusenvis av andre tyskerunger ble freden en ny krig.


Skrevet av: Bent Botten (lørdag, 08. mai 2004 12:50)

I dag er Tove Laila Strand en vever liten kvinne på 62, velkledd, med pene trekk og pene manérer. Når hun smiler omkranses de gråblå øynene av et nett av fine rynker. Dialekten røper at hun er fra Ålesund, men også at det er lenge siden hun har bodd i byen. Hun har en beskjeden leilighet i en av Oslos drabantbyer, og lever av en enda mer beskjeden uførepensjon. Hun er en av sju krigsbarn som har gått til sak mot staten, mot oss alle, for å få erstatning og oppreisning for ødelagte liv. Så langt har de tapt i to rettsinstanser. Høyesterett har avvist anken, saken er sendt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Ingen kan si noe sikkert om når den kommer opp der, eller om den i det hele tatt gjør det.
- Vi håper jo fortsatt, sier Tove Laila uten snev av optimisme i stemmen.
Hun ble født 18. november 1941. SS-organisasjonen Abteilung Lebensborn ga barn av tyske soldater og norske mødre nummer i stigende rekkefølge, etter hvert som de ble født. Tove Laila var blant de første. Hennes Lebensborn-nummer er 501. Moren befant seg i Hønefoss da krigen kom til Norge. Hun hadde reist fra hjembygda et sted på Vestlandet for å bo hos en tante. Tanten drev et lite vaskeri, og etter hvert fikk hun tyske offiserer og soldater som kunder. Slik møttes Tove Lailas foreldre. Hun vasket uniformen hans.
Faren het Werner Perkün. I det sivile var han eldste sønn av en baker i den vesle byen Eberswalde, noen mil utenfor Berlin. Han var eslet til å ta over bakeriet etter faren. Tove Laila vet ikke så mye om ham. Hun har ingen minner. Moren fortalte aldri noe. Det hun vet, har hun fått vite i voksen alder, fra slektninger i Tyskland. De har beskrevet Werner som en musikalsk gutt, med uvanlig gode evner, et godt og skikkelig menneske. Han var 22 år gammel da han ble sendt til Norge.
- Det oppsto et forhold mellom dem. Men så ble pappa sendt til østfronten, nordover, mot Russland, forteller Tove Laila Strand.
- Når skjedde det?
- Det vet jeg ikke. Han døde 20. oktober 1942. Så det må ha vært før det.
Det finnes et bilde av Tove Laila og foreldrene. Det er tatt tidlig i 1942. Foreldrene har forlovelsesringer på. Begge ser litt brydd ut. Werner er i uniform, håret er vasskjemmet. Om kort tid skal han sendes til Nord-Finland, for å slåss mot russerne. Kanskje vet de det. Kanskje er det derfor paret sørger for å få tatt bildet. I 1942 er ikke Norge det verste stedet å være for en tysk soldat. Østfronten er en helt annen sak. Den krever sitt. I oktober 1942 tråkker Werner på en russisk mine. Han dør av skadene.
Tove Laila og moren fortsetter å bo hos tanten på Hønefoss. De har sitt eget rom. Den unge moren har andre interesser enn barnepass. Tanten finner flere ganger Tove Laila forlatt alene, gråtende. Når moren er på jobb, overlater hun stellet av datteren til en 12 år gammel jentunge. Tove Laila blir også utsatt for direkte mishandling. Det blir blåmerker av det. Detaljene står å lese i en dom fra 1943, en dom som slår fast at moren er fullstendig uskikket til å ta seg av datteren. Historien om Tove Lailas første to leveår er ingen solskinnshistorie. Den ender med at Abteilung Lebensborn overtar omsorgen for den to år gamle jentungen. Nå er hun for alvor et av Hitlers barn.
Først blir hun sendt til barnehjemmet Godthaab i Bærum, et Lebensbornhjem med utelukkende tyske pleiere. Deretter blir hun sendt til Tyskland, til sine besteforeldre. Årene der er den eneste lykkelige tiden Tove Laila erindrer fra oppveksten. Hun bodde hos besteforeldrene i Eberswalde fra hun var to til hun var seks år. Hun husker fremdeles de siste dramatiske ukene av krigen. Byen ble tatt av russerne. Kanonilden har brent seg fast i minnet. Bestefarens bakeri ble okkupert av russiske soldater. Men selv midt i kaoset og nøden som hersket i Tyskland på tampen av andre verdenskrig, følte hun seg trygg.
- De ga meg kjærlighet. De hadde jo lite av nesten alt, men de ga meg en varme og en følelse av å være trygg. Jeg fikk alltid en kos når de sa god natt. De leste for meg. Fortalte eventyr. Jeg ble som en liten søster for søsknene til min far. Han hadde vært eldst. Den yngste tanten min var bare seks år eldre enn meg. Jeg har ofte tenkt at det må ha vært den tryggheten jeg fikk med meg fra Tyskland som gjorde at jeg tross alt har klart meg så godt som jeg har, sier hun.
De gode årene varte til 1947. Da bestemte norske myndigheter seg for å ta ansvar for de rundt 200 «norske» tyskerungene som i løpet av krigen hadde havnet i Tyskland. Noen ble adoptert. Andre ble sendt til sine biologiske mødre.
Tove Laila og bestemoren hadde et daglig ritual sammen. De pleide å gå ned trappene fra leiligheten i tredje etasje for å møte postmannen. En dag får bestemoren en vinduskonvolutt. Det er den første vinduskonvolutten Tove Laila kan huske å ha sett. Det er et rødt kors på den. Bestemorens første innskytelse er at det er et livstegn fra en av hennes andre sønner, som sitter i en amerikansk krigsfangeleir. Full av forventning river hun opp brevet. Etter å ha lest de første linjene holder hun på å besvime i trappeoppgangen.
- Nå skal du hjem til Norge, sier hun til Tove Laila.
- Bestemor klarte å få tak i litt stoff til en kåpe og kjole til meg, for at jeg skulle se noenlunde ordentlig ut. Så fulgte hun meg til Brandenburger Tor i Berlin, grensen mellom øst og vest. Der sto det en barnepleierske som skulle ta meg med videre. Det var siste gangen jeg så bestemor. Skoene jeg hadde på beina måtte hun ta med seg tilbake. De hadde jeg lånt av fetteren min. Sko var det ikke mulig å få tak i, forteller Tove Laila Strand.
Avskjeden må ha vært en sønderrivende opplevelse. Antakelig var det verst for bestemoren. Krigen hadde gitt henne et barnebarn i bytte for sønnen hun mistet. Nå tok freden det fra henne.
Tove Laila blir først sendt til barnehjemmet Sonnenwiese i byen Kohren-Sahlis. Det er et tidligere Lebensbornhjem. Hun er seks år gammel. Det eneste hun vet om Norge er at folk der har lyst hår, og at hun har en mor der et sted. Hun kan ikke ett ord norsk. Hun savner besteforeldrene, og begynner å tisse seg ut om nettene. Betjeningen på barnehjemmet gir henne klar beskjed: Skjer det én gang til, klipper de håret av henne.
- Jeg har vel aldri tisset meg mer ut enn jeg gjorde den natta, sier Tove Laila Strand.
- Klippet de håret av deg?
- Ja.
I mars 1947 blir hun sendt til Norge. Først bor hun noen uker i sosialdepartementets gjennomgangshjem i Hurdal, drevet av ekteparet John og Cecilie Murphy. I dag husker hun ingenting fra dette oppholdet, men Cecilie Murphy skrev i en rapport at Tove Laila var «en glad og harmonisk unge». Det skulle snart endre seg. I mai blir hun sendt til moren, som nå har flyttet til Ålesund. Det er ikke gått mer enn fire år siden moren ble fradømt foreldreretten. Men i mellomtiden har det skjedd mye. Krigen er over. Dommen fra 1943 gjelder ikke lenger. Noen har satt en strek over den. Gjenforeningen skjer på bussholdeplassen i Ålesund. Tove Laila er i følge med en barnepleierske. I en snor rundt halsen har hun flere forskjellige identitetsmerker. Når hun går av bussen blir hun møtt av moren, hennes nye mann og deres datter.
Den dag i dag husker hun øynene til de som sto og ventet. De utstrålte fiendskap.
- Jeg følte meg uvelkommen. Mamma hadde aldri gjort noe for å spore meg opp etter at jeg ble tatt fra henne. Hun ville ikke ha noe med meg å gjøre. Hvorfor jeg ble sendt til henne i 1947 fatter jeg ikke. Jeg forstår ikke hvordan myndighetene kunne gjøre det, sier Tove Laila Strand.
Det første moren og stefaren gjorde etter at de overtok omsorgen for Tove Laila var å lære henne norsk. Den pedagogiske metoden var velkjent og velprøvd: Juling. Seksåringen ble slått med en kleshenger til hun snakket kav Ålesunder. Det tok ikke lang tid. Hun ble øyeblikkelig satt i arbeid. Hun fikk ansvaret for å passe på lillesøsteren allerede dagen etter at hun kom. De andre halvsøsknene måtte hun ta ansvar for etter hvert som de ble født. Familien bodde i en leilighet faren hadde arvet. To rom og kjøkken, og do på gangen. Materielt sett levde de under helt alminnelige kår. Tove Lailas halvsøsken fikk en normal oppvekst. Det gjorde ikke hun. Hun var tyskerungen.
Hvis stefaren kjøpte en sjokolade, måtte hun sitte og se på at de andre delte den. Det plaget henne ikke. Hun visste ikke hva sjokolade var.
Kom hun for seint hjem vanket det juling.
Hun måtte jobbe som en slave i huset. Hvis hun ikke gjorde godt nok arbeid, fikk hun seg en omgang. I ni år ble hun mer eller mindre regelmessig banket. Hun ble også misbrukt seksuelt.
Strategien hun la opp for å klare seg var aldri å la foreldrene ha noe å utsette på henne.
- Jeg prøvde å være så snill jeg kunne. Men jeg var aldri snill nok, antakelig, sier hun.
Skolen var et fristed. Av og til hadde hun fått så mye juling at hun knapt kunne sitte ved pulten. Andre ganger var hun så trøtt og overarbeidet at hun holdt på å sovne i timene. Likevel klarte hun seg brukbart. Hun fikk S i tegning. Etter sjuende klasse fikk hun jobb som kontorbud i Vestlandske Auto. Hun må ha gjort et godt inntrykk. Bedriften ville spandere handelsskole på henne, men det ble aldri noe av. Hun var for sliten.
Det var andre også som fattet godhet for henne. Lærerinnen hennes fra folkeskolen skaffet henne plass på en dekoratørskole i København. Det skulle ikke koste noe. Foreldrene godtok planene. Tove Laila sa opp jobben sin. Men da hun skulle til å reise, hadde foreldrene ombestemt seg.
Rett før jul i 1956 kommer bruddet. I ni år har hun levd med foreldre som ikke ønsket henne. Nå rømmer hun. Hun oppsøker familien til en tidligere arbeidsgiver i Ålesund. Når hun kommer dit kaster hun opp blod. Det tar på å være tyskerunge. Tove Laila er 15 år gammel, og har allerede pådratt seg et blødende magesår. Det skal bli flere av dem med årene. Foreldrene truer med å sette barnevernet på saken, hvis hun ikke øyeblikkelig kommer hjem igjen. Men nå får de greit svar: Hvis noen skal meldes til barnevernet er det dem. Etter det hører hun ikke mer fra den kanten.
I tre år bor hun hos sin arbeidsgiver. Så reiser hun til Oslo, utstyrt med en attest der det står at hun er uvanlig flink til å gjøre rent. Hun får seg jobb som vaskehjelp på Ullevål Sykehus. Etter hvert blir hun aktiv i AUF og i fagbevegelsen, og hun får jobb på arkivet til LO. Oppveksten tatt i betraktning er livet hennes fra nå av forbausende normalt. Hun gifter seg, får barn, går gjennom en skilsmisse, gifter seg på nytt og blir enke i relativt ung alder. Magesårene fortsetter å plage henne, og i 1980 blir hun uføretrygdet etter en mislykket operasjon.
Hun klarer til slutt å spore opp slektningene sine i Tyskland. Da er besteforeldrene døde, men tanten, jenta hun husker som en eldre søster, lever fortsatt. Det samme gjør en av onklene. De brevveksler fortsatt. Hun har prøvd å lære seg litt av det tyske språket som ble så omhyggelig banket ut av henne med kleshengeren, men det går trått.
I store deler av sitt voksne liv har Tove Laila Strand vært livredd for at bakgrunnen hennes skal bli kjent. Hennes svigerfar i det første ekteskapet satt på Grini under krigen. Han måtte for alt i verden ikke finne ut at sønnen var gift med en tyskerunge. Først på slutten av 1980-tallet sto hun fram i et intervju på NRK. Seinere var hun med da krigsbarna startet sin egen forening. Da erstatningssaken mot staten startet i 2001 var hun ofte i media. Utenlandske TV-selskaper interesserte seg for saken. BBC laget en dokumentar om de norske krigsbarna. Reaksjonene fra omgivelsene har vært blandet. Mange har uttrykt sympati. Men noen, personer som hun alltid har betraktet som venner, har sluttet å hilse. Det er ikke mer enn halvannet år siden sist hun ble spyttet på på gaten. Det hender fortsatt hun får høre at moren var tyskerhore.

Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 29. oktober 2007