Antall norske krigsbarn er.... ? Lebensbornsystemet.

Av Willy Ustad. (forfatter).

Tor Brandacher er skeptisk til arbeidet som Norsk Forsknings råd har utført omkring norske krigsbarns antall og oppvekstvilkår. Ut Fra mine erfaringer med research omkring samme emner, deler jeg denne skepsisen.

I årene 1989 - 2001 arbeidet jeg nemlig med en bokserie som omhandlet fire søskens vei gjennom etterkrigstiden. Serien starter på frigjøringsdagen i 1945, da krigen har gitt de fire svært forskjellige skjebner: ”Tyskertøsen”, krigsseileren, krigsprofitøren og motstandskvinnen. Den første boken i serien het ”Tyskertøs” og kom opp i et Opplag på rundt 85 000. Andre bøker i serien - som fikk navnet ”Fire søsken” - var ”Frihetens pris” som omhandlet interneringen av de såkalte ”tyskertøsene”, og ”Tyskerungen”. Serien endte med 42 bøker,  med et samlet opplag på ca. 1,6 millioner

Researcharbeidet ble omfattende og tildels slitsomt. Bare den delen som omfattet ”tyskerløsene” og deres barn. medførte en oppsøkende virksomhet i Norge og Sverige som betydde mange tusen kilometer på landeveien, og mange vanskelige samtaler med mennesker som helst ville glemme.

Jeg drev altså en etterforskning på tradisjonelt vis, mens Forskningsrådet har drevet forskning - på like tradisjonelt vis. Forskningsrådets grunnmateriale later til å ha vært Lebensbornarkivet med sine 8904 navn, samt vitneutsagn fra et visst utvalg krigsbarn som var involvert i rettssaken mot Den Norsk Stat.

Min innvending her er at før man kam forske, må man skaffe seg et langt bredere materiale enn dette. Kort sagt burde nok - i mine øyne - en gjennomgripende etterforskning for å samle inn alt materiale som på noen måte kunne være tilgjengelig, ha gått forut for forskningen.

Det er derfor beklagelig dersom Staten nå oppfatter Forskningsrådets rapport som den hele, fulle, og endelige sannhet omkring krigsbarnas antall og oppvekstvilkår. Først og fremst er det ingen tvil om at Lebensbornarkivet slett ikke omfatter alle norske krigsbarn. Dette innrømmer da Forskningsrådet indirekte, i og med at tallene 9 – 12 000 stadig nevnes.

Jeg mistenker at det er langt flere enn som så. Under mitt researcharbeide for ”Fire søsken” støtte jeg på mange veier som førte utenom Lebensbornsystemet, og til dels utenfor enhver offentlig registrering som krigsbarn. I denne sammenheng er det viktig å huske at å føde okkupantens barn var et særdeles kraftig stigma i okkupasjonstidens Norge, og at man søkte enhver utvei for å komme seg vekk fra det.

- Piker som var ”kommet i omstendigheter” med en tysk soldat ble ofte sendt langt vekk til slektninger, og barnet ble ført opp med ”far ukjent”. Jeg kjenner også til tilfelle der barnet ble overlatt til en gift søster, som fikk det bokført som sitt eget.

- Noen fant en god nordmann i hui og hast og fikk ordnet et farskap. Jeg kjenner til tilfeller der menn ble betalt av pikens foreldre for å låne navn til barnet. Kort sagt ble barn av okkupanten ofte forsøkt kamuflert, både av barnets mor og av hennes foreldre og slekt. Gamle personer jeg har snakket med bekrefter både dette og sin egen medvirkning til det. De fortalte at slike krumspring var særlig utbredt i det siste krigsåret, noe som er rimelig nok.

- Det var dessuten den tyske barnefaren som skulle attestere på farskapet. Men Norge var den rene gjennomgangsstasjon for lyske soldater i disse årene, nesten en halv million av dem kom - og forsvant igjen, ofte på svært kort varsel. Dette gjaldt spesielt etter de store tyske tilbakeslagene på Østfronten.

Jeg møtte folk som hadde tysk far, men aldri var registrert i noe tysk arkiv fordi faren var sendt vekk mens svangerskapet var i en tidlig fase, og aldri lot seg oppspore eller høre fra mer. Mange av disse barna har utvilsomt farens tyske navn i kirkebøkene, (de jeg møtte hadde det) men få eller ingen av dem vil ha funnet veiten til for eksempel Lebensbornarkivet.

Videre later det til at ca. 30 000 østerrikske alpejegere, som var i Norge i lang tid, ikke lot barn etter seg i det hele tatt.... Dette er så mildt sagt besynderlig at jeg ikke riktig tror på det.

Det finnes også barn som ble unnfanget av tyske soldater etter krigens slutt, men før hjemsendingen av de tyske styrkene ble ferdig. Da var Lebensbornsystemet og dets arkiv like avviklet som Wermacht.

Av de krigsbarna jeg traff under mitt arbeide, kunne - så vidt de selv visste - knapt en tredjedel være innført i Lebensbornarkivet. De av dem som sto oppført med en falsk, norsk far eller med ”far ukjent”, var der garantert ikke.

Det vil være umoralsk og uetisk av Den Norsk Stat å hevde at forskning på den lettest tilgjengelige delen av materiale, er den endelige sannhet. I så fall kan krigsbarn som ikke finnes i Lebensbornarkivet, møte uoverstigelige vanskeligheter i byråkratiet dersom de nå søker erstatning for en ødelagt oppvekst.

Det er i så fall ikke Norge verdig.

Webmaster: Pellementmakern. Oppdatert 21. januar 2008